Med 1970-talls synthpregede vuggesanger, Casio-rytmer, og suggerende toner dyttes vi inn i en magisk verden, der vi ender opp med å bli gående på høye rosa fjell mens det regner glitter fra himmelen. Vi blir forvandlet til glødende barn og befinner oss i en undrende tilstand i det vi innser at vi ikke helt forstår hva som skjer.
Vi suges inn i Isans hypnotiserende verden allerede fra start, med åpningslåten Channel Ten som er preget av deilige squidgye lyder. Dette fortsetter med Device der vi føres inn i rolige synth kaskader og flimre-lyder som er å spore vagt i bakgrunnen.
Det hele er barnlig og primitivt, og en kan se for seg at låten kunne, i likhet med en rekke andre låter, blitt brukt i animerte kortfilmer der hovedkarakteren er en teddybjørn som er på søken etter meningen med livet.
64 Fire Damage bør også trekkes frem, ettersom den lekne og estetiske elektronikaen her blir tatt til et helt nytt nivå. Det er her alle de glødende barna i de rosa fjellene for første gang møtes, og begynner å danse synkront.
Denne instrumentelle elektronikaen er og blir som digital tonepoesi. Ingen av låtene blir for påtrengende, noe som ofte er faren med instrumentell elektronika, men noen få ender desverre opp med å fungere kun som likegyldig bakgrunnsmusikk.
Musikken gjenspeiler likevel noe i vår tid, og som klassisk musikk er uttrykket, til tross for lekenheten, behersket, enkelt og harmonisk. Derfor blir det som om Isan med sin Glow In The Dark Safari Set byr på klassisk musikk for hipstere. Og ja, det er positivt også for oss som ikke er hipstere.
Isan på Myspace
Isans hjemmeside
