Plata inneholder fremdeles det vi kjenner igjen fra Valeras tidligere plater; evnen hennes til å gjøre kald tromming og skarpe elektroniske lyder til varmt og nært. Men den lettsindige elektro-pop’en hun har servert tidligere, er fraværende.
No Snare er annerledes i humør og mindre dansbart. Låten Like The Snare That’s Gone byr på en fascinerende tromming i kombinasjon med noe som kan minne om skjespilling på glass, og kan lure en til å begynne å danse. Det er først når en slutter å danse som en idiot at en innser hvor deprimerende låten egentlig er. Og når en har innsett det, går det ikke lang tid, faktisk bare 27 minutter, før en innser hvor deprimerende og lite varierende plata er som helhet.
Når det er sagt er det ingen ting som tilsier at deprimerende ikke kan være bra. Av og til er det dyrking av depresjonen en vil, og hva annet passer ikke enn akkurat I cut myself to feel-sanger eller låter i Hurt-sjangeren?
Problemet ligger bare i at låtene ikke skiller seg ut nok. Day Number og But the Shape Is Wide er eksempler på sanger som ikke innholder distinkte trekk, består av rett-fram beats, og ender opp som likegyldig bakgrunnsmusikk.
Valeras vokalprestasjoner holder fremdeles mål, og kan minne om Mikhaela Yvonne Maricich fra The Blow. Det er også noen vakre spor her og der, som for eksempel Only The Sounds You Make, men det hjelper lite når det føles som det er altfor mange låter som ikke når sitt fulle potensiale. Tender Forever? Neppe.
Tender Forever på Myspace
