Og når man setter tennene i den første kakebiten, Light Of The Morning, klarer man ikke å holde tilbake et nytelsens sukk: Låta har et nedstrippet, men tøft lydbilde, dominert av røff el-gitar, trommer og en upolert, kul herrevokal ved Russell Marsden i beste White Stripes-ånd. Etter å ha tygget litt på låta kommer det fram en uventet (men god) smak av bluesrock, i form av en Raconteurs-lignende instrumentalavslutning. Mmmm!
Lykksalig kjenner man at neste dessertbit er minst like god som den første, med samme punchy, kraftige sjokoladesmak. Death By Diamonds And Pearls preges også av en Jack White-lignende Marsden-vokal, med en skitten gitar-vegg malt i White Stripes’ røde og hvite striper. Her merker man også en mer “indie-aktig” gitar som hadde passet i et band oppkalt etter et dyr, der alle medlemmene er iført fargerike flanellsskjorter og wayfarers. Men den funker som forfriskende kontrast (sammen med bjellene); omtrent som litt bringebærsaus over den mektige sjokoladekaken.
På I Know What I Am har man beveget seg fra sjokoladekaken og over til iskremen: Den mannlige, stakkato vokalen er strødd rytmisk over som sprø nøttebiter - mens Emma Richardsons vokal smaker av The Kills’ og Dead Weathers’ Alisson Mossharts lakrisfargede hår. Låta er oppstykket, men fælt fengende. Like velsmakende og enkel som hjemmelaget vaniljeis, eller omtrent som Astro på The White Stripes, som også kun drives fremover av en svært rigid gitar- og trommerytme. Det funker som fy, og både tenner og ører løper i vann. Fett!
Man kan også meske seg med vellykkede munnfuller som den Siouxie & The Banshees- og Blondie-inspirerte Patterns, bredbeinte Hollywood Bowl og humoristisk harry Bomb. Med andre ord virker det som at den svære full serving-desserten man har bestilt er verdt pengene og kaloriene. Men så begynner isen å smelte, karamellsausen stivner og sjokoladekaken ser ikke lenger like appetittlig ut.
På Fires sklir nemlig Band Of Skulls over i den klissete karamellens roligere, mer kvalmt “oppriktige” indierock - med refrenglinjer som de solstikksmilende festivalmassene sikkert vil stemme i på, før de vender tilbake til kjærestekliningen. Ikke lenger like tiltalende, altså. Også Impossible hører hjemme i denne karamellkavingen: Her faller Marsdens vokal igjennom; han høres ut som en blanding av en unge med talevansker og en forkastet Bee Gees-kandidat. På en dårlig måte. Koringen gir låta en opprocka Yeasayer-følelse, men det hjelper ikke stort med dustete tekstlinjer som “ I am a man, I am a man, because you say I am!” og kjedelige, langtekkelige riff.
Med en lett følelse av panikk innser man at desserten fortsatt ikke er oppspist. Blood, Dull Gold Heart og Cold Fame befinner seg fortsatt på tallerkenen. Disse siste munnfullene smaker ikke direkte vondt, dette er jo en god dessert tross alt - men kaken er blitt vassen og iskremen har mistet sin kjølige snert. Låtene er for langtekkelige og uinspirerte sammenlignet med resten, og sammen bidrar de til å trekke helhetsopplevelsen nedover. Kanskje det hadde vært en idé å i hvert fall spare dem til senere, når øret ikke allerede er stappfullt av godsaker?
Man ender altså opp med å ønske at Band Of Skulls hadde nøyd seg med å servere Baby Darling Doll Face Honey som half serving: Det er et knall kulinarisk utgangspunkt, men man er faktisk fornøyd når man er litt over halvveis gjennom albumet. Eller, akkurat passe mett.
Band Of Skulls på Myspace
Band Of Skulls' hjemmeside
