Man kan spørre seg i hvilken grad Janelle Monáe og hennes coole Wondaland-crew har fundert over dette mens de skapte The ArchAndroid. Som “en film for øret” skal albumet være oppfølgeren til EPen Metropolis Suite I, der vi møtte Monáes heltinne Cindi Mayweather. Og jo da, på en måte funker fullengderen som en film; overgangen mellom låtene er ofte umerkelige eller svært raske, noe som gir en følelse av en musikalsk filmrull som går og går. Noen ganger passer det helt flott; det gir albumet en deilig følelse av myk eleganse. Men på den annen side hender det jo at filmlerret blir svarte et par øyeblikk også - slik at man opplever markerte endringer i handlingen. Overgangene på The ArchAndroid går flere ganger på bekostning av dette, slik at stemningen blir vel hektisk - omtrent som å forsøke å løpe på en tredemølle som går altfor fort.
På The ArchAndroid fortsetter vi altså å følge Cindi Mayweather. Hun skal redde Metropolis’ innbyggere fra “the Great Divide”, et hemmelig samfunn som bruker tidsreiser for å kvele frihet og kjærlighet i enhver tidsalder. Mayweather har nemlig funnet ut at det er hun som er “the ArchAndroid” - den eneste som kan befri Metropolis’ androidesamfunn. Dette høres da ut som passe spennende science fiction, som en god historie for et eksperimentelt konseptalbum? Og det funker delvis. Albumet klarer å skape utenomjordiske stemninger og løfter om androidekrig, mens Mayweathers tidsreiser for å stoppe slemmingene markeres gjennom en variert sjanger- og epokelek.
Men man klarer ikke helt å fri seg fra følelsen av at man tolker alt dette ut av albumet nettopp fordi man kjenner til dets konseptformat. Hvis man skjødesløst hadde benyttet seg av shuffle-funksjonen, eller lastet ned enkeltlåter ubevisst Konseptet, hadde nok hele eposet passert en hus forbi. Dette er intet argument for å slutte å skape Konseptalbum, heller en tanke om å markere Konseptet enda tydeligere, slik at lytteren nesten ikke kan unnslippe det.
Konseptalbum eller ikke, The ArchAndroid inneholder mange bra scener man bør få med seg. Dance or Die (Feat. Saul Williams) gjenintroduserer tilsynelatende “the ArchAndroid”, gjennom ord som “cyborg”, “android” og “decoy”. Låta er en fengende blanding av neddempet, illevarslende elektronika á la Tricky, rask R&B, svingende sekstitallspop, Groove Armada-vibber og rockete elgitar. Overgangen til Faster er umerkelig, dog litt tredemølleaktig (se ovenfor). Låta opprettholder forgjengerens raske og lystige rytme, men trekker fram popen og soulen i større grad. Den rykker i dansefoten, det er som å svinge seg med Jackson Five, et par R&B-divaer og et fargesrakende gospelkor. Raskere og raskere, puh!
Tredemølleturen fortsetter over i Locked Inside, som også har en up-beat og fengende melodi, med innslag av David Bowie og Michael Jackson, samt en Copacabana-lignende basslinje. Den lystige melodien utgjør for øvrig en interessant kontrast til tekststrofer som ”it’s time to die” og ”when will we end this genocide?”.
Drivende funky Tightrope (feat. Big Boi), vakkert krigerske Cold War og den Sparks-pompøse, Bowie-inspirerte Make The Bus (feat. Of Montreal) hører også hjemme på dansegulvet. Let’s dance!
Om betegnelsen “eksperimentelt konseptalbum” ikke blir fullstendig treffende for The ArchAndroid, skal det i hvert fall ha at det er eksperimentelt: Sir Greendown er en bisarr blanding av Frank Sinatra og Twin Peaks’ Julee Cruise, med spøkelsesaktig koring og Goldfrapp-orgel á la Felt Mountain. Utenomjordiske Neon Gumbo tar effektfullt i bruk baklengsspoling og tordenskrall. Nervøse Come Alive (The War Of The Roses) sin dystre bass, ville, hysteriske vokal og ustyrlige elgitar gjør at låta høres ut som noe et spøkelsesband i en urgammel Mikke Mus-tegnefilm kunne ha spilt. Og Mushrooms&Roses slekter nydelig på Air, Portishead og Beth Gibbons; med vrengt vokal, melankolsk orgel og vakker instrumentering. Men den brytes opp av en utemmet, skarp elgitar som gjør det hele litt mer spennende.
Med hele 18 spor er det likevel vanskelig å komme unna et par mer intetsigende låter. Sanger som 57821 (Feat. Deep Cotton) og Say You'll Go kunne nok hørt hjemme i “bonus material” eller “deleted scenes”. Fine låter, men ikke like gullkantede som mye av det andre materialet på albumet. The ArchAndroid er et bra album med et bra idékonsept, men som Konseptalbum hadde det nok hatt godt av litt ekstra konseptutvikling.
Janelle Monáe på Myspace
Janelle Monáes hjemmeside
