Dessverre er nok ikke Win Butler og kompani sin tredjeplate helt på høyde med de to andre kvalitetsmessig. Likevel, ikke fortvil.
Med Neon Bible og Funeral viste det seg at etter de første gjennomlyttningene av platene sitter man igjen med at det er en god plate, men virkelig ikke noe mer. Det er gjennom utallige visitter til Arcade Fires utgivelser at kvalitetene virkelig viser seg – og det samme gjelder også med The Suburbs.
Det er hovedsakelig dette som er årsaken til at denne anmeldelsen ikke kommer før nå – nesten en uke etter plateslipp. Det ville vært urettferdig mot bandets natur å kaste seg inn i bedømmingen før plata har vokst opp og blitt fullvoksen. Noe som har tatt litt tid, med andre ord. Det å vokse opp er nemlig også mye av massen ved The Suburbs. Mastermind Win Butler har uttalt at The Suburbs er bygd i all hovedsak på oppveksten til ham selv og hans bror og bandmedlem William i Austin, Texas forstad.
Win er som alltid en ypperlig lyriker, selv om det tekstlige denne gang har en langt mer åpenbar tematikk og nostalgisk preg over seg. For nostalgi er noe som også preger det musikalske. Kollektivet har alltid blitt kreditert for deres rimelige unike lydbilde – der mørk folk møter post-punk i en storslått og ekstremt arenavennlig miks av rock og popmusikk. Likevel har både Neon Bible og Funeral hadde noe distinktive lydbilder hver for seg – der førstnevnte heller mot ekstremt episk, seig og usedvanlig mørk folkrock og sistnevnte bærer langt mer preg av innadvent og kompleks stadionrock. Selv om The Suburbs også ikke låter som de to andre, der den låter langt mer som en klassisk rockeplate – mer nostalgisk, dog ungdommelig, i så måte – så låter denne utgivelsen langt mer som debuten enn andreplata.
Selv om Arcade Fire alltid har bæret preg av å låte moderne og nytt, så er grobunnen til det hele noe som samtidig låter svært inspirert av tidligere tiår – og dette er som nevnt enda mer tydelig på The Suburbs. I det hele har lydbildet fått langt færre lag enn sist – og blitt langt råere. Likevel, i Arcade Fire-sammenheng kan det bety det aller meste.
For som nevnt, The Suburbs er en plate som trenger å vokse opp – den trenger flerfoldige lytt før man forstår hvor fantastisk bra den er, grunnet ypperlig bruk av detaljer. Med andre ord, selv om flere av melodiene klaffer umiddelbart, som Ready To Start, We Used To Wait og Sprawl II (sistnevnte er forresten en seig retro-synthpoplåt), så vokser samtlige av dem over tid – med ett enkelt unntak. City With No Children er en skitdøv rockelåt med et slitsomt riff og trøttende monotoni – og egentlig platas egentlig eneste svake punkt. Med denne kommer det frem at The Suburbs er for lang, der den kunne hatt godt av å ha vært kuttet ned til femten spor.
Selv om melodiene også vokser, så har det seg slik at når man lærer seg å kjenne alle detaljene på plata – både de knøttsmå og de store – at The Suburbs begynner å sørge for å skape abstinenser så fort du skrur av musikken. Låtprogresjonene er også et kapittel for seg selv. For som med Radiohead er alt rundt de gode melodiene planlagt til punkt og prikke – uten snev av sjelløshet. Når strykerdrevne Empty Room mot slutten kastes inn i en vegg av gitarstøy og skriking sitter gåsehuden øyeblikkelig. Progresjonen på Deep Blue sørger for akkurat det samme.
En låt som har lidd av en del tyn (også fra meg under min anmeldelse av Arcade Fires fantastiske Hove-konsert) er Month of May. For den lider egentlig av samme sak som City With No Children – en monton og uinteressant rocker. Vel, det er ved første øyekast. For etter hvert forstår man at også dette er en rimelig sterk låt – spesielt den gradvise overgangen til den mørke og groovy avslutningen gjør virkelig sitt så fort du blir godt kjent med plata.
The Suburbs er egentlig en plate uten særlige utpregede topper. Dette er en hyllest til albumformatet, der låtene holder svært jevn (og svært høy) kvalitet. I tillegg har man som nevnt ikke valgt å gi seg på ti eller tolv låter, men heller seksten, der alle er limt sammen fra start til slutt.
Jeg skulle veldig gjerne gitt 10/10 til The Suburbs, for dette er en plate som er helt fantastisk bra og utpeker seg blant de aller, aller beste utgivelsene i år. Dessverre er den bare nesten perfekt. Dermed sier jeg heller som Radioresepsjonen: ”[…]verdens sterkeste [karakterpoeng].” I dette tilfellet en nier. Verdens sterkeste, altså.
Bli godt kjent med The Suburbs før du dømmer den som ”helt OK”. Det er nemlig kun massive mengder gevinster tilgjengelig ved å bruke tid sammen med den.
