Før man begir seg inn i åpningssporet Are You Ready? bør man forberede seg på en slags rabiat, rytmisk folkefest (les: omtrent et dusin spilleglade bandmedlemmer) som er en fæl ekvivalent til en Macarena-basert fotballkamp. På sporene 45 og It’s Only Paper tilbys man riktignok et par pustepauser, men det spørs om man har noe mer lyst på dem:
Teite tekstlinjer som “say it 45 times, do it 49“ og “the more you lose, the less you have”, amatørmessig rapping og boyband-koringer, jippi! Dette er selvsagt rimelig festlig lytning. Men man kan lett mistenke låtene for å være ufrivillig morsomme, siden de også utstråler en pussig selvhøytidelighet - så latteren blir nesten sittende fast i halsen.
Elysian Persuasion har heldigvis mer glimt i øyet, med skitten perkusjon, obsternasige blåsere og funky feeling; Nick Caves pornobart kiler en helt ytterst i øregangen. Ikke ille.
På Yeah, Yeah, Yeah, Yeah er man innom den hektiske aerobictimen med det rabiate storbandet igjen, med overdådig instrumentering og ekstremt mye yeah-ing. Men her holder Ozomatli seg i det minste unna fotball-VM-stemningen - det er mer groove enn rølp og latinoekstase.
Så jo da. Fire Away har noen låter som er ganske genuint lytteverdige, ved siden av de som er mest lattervekkende. Men håpløse, kjedelige ballader som liksomoppriktige It’s Only Time og litt for langtrukne Love Comes Down, samt sambamareritt som Malagasy Shock (inkludert fotballaktig allsang) og fiestainfiserte Caballito fører igjen til ønsketenking om at den doble aerobictimen snart skal slutte.
Men selvsagt, hvis man er en hund etter fotballfeststemning, latinorytmer, karnevalsekstase (og ostete roligdanslåter), eller identifiserer seg med den overmenneskelig glade og energiske, kjempeirriterende aerobicinstruktøren - så kan muligens Ozomatlis Fire Away være verdt tiden og lyttingen.
Ozomatli på Myspace
Ozomatlis hjemmeside
