Men dette er ikke den eneste grunnen til at Dark Night of the Soul er som en høstens herold, slepende på en tung jordkappe av tap og forråtnelse. Sparklehorse sin Mark Linkous tok sitt liv tidligere i år. Vic Chesnutt som gjester låta Grim Augury, gikk ut av årstidene for et knapt år siden. Kanskje han også ved egen hånd. Hvorvidt disse faktaene er relevante for vurderingen av albumet er noe man kan spørre seg om. Men i vår modernitet preget av en fornektelse av døden, setter de avdøde et interessant merke på plata. Dette er et rikt samarbeidsprosjekt med et drøyt dusin ulike bidragsytere, som nylig ble født på musikkmarkedet. Og samtidig markerer denne fødselen bortgang.
Høstdepresjonen kommer først snikende med Revenge (feat. The Flaming Lips) sine melankolske toner, sørgmodige strykere og Air-aktige The Virgin Suicides-atmosfære. Men det er en vondgod følelse, der Wayne Coynes eteriske stemme delikat fremhever den mer brutale teksten: “In my mind, I’ve shot you and stabbed you through your heart”.
På Just War (feat. Gruff Rhys) aner man et skjørt streif av solskinn gjennom regnskyene. Instrumenteringen er mer fremtredende og punchy, og Super Furry Animals-vokalisten hopper muntert likeglad i låtas imaginære sølepytter. Et annet lysstreif er Little Girl (feat. Julian Casablancas). The Strokes-vokalistens nonchalante syngestil, kombinert med underliggende teknorytmer, kul-harry gitarrunking og gode strofer (“I wanna share my food but you have stolen my plate”) gir et overraskende fengende resultat - et rockete vindpust etter den vakre vuggesangen Jaykub (featuring Jason Lytle).
En av styrkene til Dark Night of the Soul er sammensetningen av bidragsytere. Ved å dra med seg Øya-elsklingen Iggy Pop og Pixies’ Black Francis, samt favorittsæringen David Lynch, unngår albumet den potensielle “søvndyssende og ensformig“-fallgruven: Pain (feat. Iggy Pop) er en deilig miks av primale smerteutbrudd, fuzzy gitarer og sløy The Idiot-vokal. Angel’s Harp (feat. Black Francis) er metal-infisert, tung og upolert, mens Lynch’ bidrag derimot er av det roligere slaget.
Likevel skiller de seg fra behagelig triste, men mer uspennende spor som The Man Who Played God (featuring Suzanne Vega) og Daddy's Gone (featuring Mark Linkous and Nina Persson). For Star Eyes (I Can't Catch It) er som en Björk-basert kosmisk kjærlighetssang til universet, sunget med en forvrengt lengtende stemme fra en romferge på utsiden av Jupiter. Og tittelsporet er en musikalsk ansamling av all urovekkende, fremmed stemning fra Lynch’ filmarbeider. Portisheadsk inspirasjon med LP-skurring og ekkofølelse, fulgt av dunkelt, repetitivt piano og en stemning tilhørende et nedlagt tivoli, der karusellhestene tilsynelatende holdes i gang av seg selv. Guffent, grusomt vakkert. Også Grim Augury (featuring Vic Chesnutt) hører hjemme på dette hjemsøkte tivoliet, med sin illevarslende tekst og spøkelsesdrevne lirekasser. Grøss!
Men som så vidt nevnt - også et knippe gode tekster som ofte står i kontrast til melodiene, bidrar til å øke platas særpreg og interesseverdi. For eksempel holder rolige Everytime I'm with You (feat. Jason Lytle) på ens oppmerksomhet gjennom strofer som “Everytime you come by, we get so trashed and stay up all night” og “What the hell else are we supposed to do?” - sunget med Lytles døsige, feminine stemme. Effektfull kontrast!
Dark Night of the Soul er altså høstens lydspor. Dødlignende trær. Nattemørke etter Dagsrevyen, ostesmørbrød til kveldsmat. Tid for Halloweens morbide moro. Sølevann som siver inn gjennom sømmene i gamle gummistøvler eller støvletter fra Din Sko.
Danger Mouse på Myspace
Sparklehorse på Myspace
