Det er ikke det at gutta i Jaill trakterer instrumentene som om de skulle vært Transformers-figurer. De er tilsynelatende heller ikke uoverkommelig tonedøve. Men likevel, musikken deres er for, eh, døv. Ikke for å være Pepcidduo-surmaget - gutta klarer å lire av seg både fengende, kule og fine ting. Og selv om undertegnede er en innbitt maratonmisliker, er ikke That’s How We Burn umulig å komme seg igjennom. Men du kan stikke på enhver mindre konsertscene i verden og høre akkurat et slikt indieband, som aldri oppnår stort mer enn en lett hodenikking fra sitt ølsupende publikum.
Det ville altså vært dårlig gjort å prøve å oppmuntre noen til å bruke tiden sitt på nilytting av dette albumet. For man finner så mye annet innenfor omtrent samme sjanger som er mye bedre! Hør heller på Broken Bells eller Girls eller Yeasayer, eller gjerne noe med litt mer tæl - som Black Lips. Uansett, fra namedropping og tilbake til albumet. For å skåne de uskyldige leserne fra tålmodighetsprøven en full gjennomlytting innebærer, hopper vi rett til de låtene det kan være verdt å få med seg.
Åpningslåta The Stroller er rimelig bra, med drivende surf-aktig gitar, kul vokal og fengende, repetitive riff. Som en eviglang, rullende surfebølge! Siste halvdel av On The Beat er heller ikke så verst - tøffe elgitareffekter jatakk! She’s My Baby er en av de mindre tafatte låtene og en relativt fengende affære. Noen obsternasige gitarer lyser opp, sammen med en groovey gitarsolo mot slutten. How’s The Grave sine psykedeliske gitarkrumspring er gode greier, men etter hvert kan man begynne å gå på den intense lydveggen. Og That’s How We Burn er en grei gladlåt, med skurrende gitarer og feel good- og allsangpotensiale.
La oss satse på at Jaills neste album blir mindre tafatt og mindre maratonaktig. Eller mindre som å se kappgang på TV, mer som å være sjokkert over hvor SYKT bra musikk kan være!
Jaill på Myspace
Jaills hjemmeside
