Åpningssporet The Wylde Boys er en effektfull blanding av shoegazestøy og stormfulle blåsere, som gir stafettpinnen over til en mer poppete Sufjan Stevens-instrumentering og honningmyk vokal. Snow Song er en vakker, rolig låt med Frode Strømstad og Anne Lise Frøkedals stemmer i deilig harmoni. Og når den plutselig blir til en mer bråkete affære, med skjelvende støygitarer og eteriske koringer, er det ikke gærent. Overgangen virker kanskje uelegant, men er likevel kjærkommen - siden låta ellers kunne blitt en tanke for ensformig.
Andre ganger virker det derimot som om spillegleden eller kreativiteten har fått litt for frie tøyler. Echoes er et stafettløp fra orkesterlek til en overivrig trommesolo som dominerer mesteparten av låta, til lubne, luntende blåsere og videre til utfrika elgitarer. Før låta har nådd målstreken er det hele blitt vel springede og overlesset. Også på Forgive and Forget blir det litt vel mye instrumentering. Trommer og gitarer og piano og klapping er ute på viddene og oppe i trærne, vokalen overdøves og må kjempe om oppmerksomheten (men gjør en rimelig laber innsats).
Apropos instrumentbonanza, låta Unreal er kroneksempelet på dette: Her har alle instrumentene i orkesteret rottet seg sammen i en illsint revolusjon mot stillhet, struktur og harmoni, ledet an av en gæren trompet. Kaos, bråk og sinne rår! I hvert fall de første 40 sekundene. Deretter roer det seg ned en stund, under kontroll av kul Raconteursk-vokal og strykere. Men noen innbitt insisterende trommer (som er overalt på en gang) klarer å trekke med seg instrumentkamerater som orgel og elgitar i et nytt opprør! Så låta overgir seg til slutt fullstendig til instrumentenes hemningsløse herjinger. Det er delvis tøft og spennende, delvis irriterende og kjempekaotisk.
Og det er dette som er hoffnarren på Old Friends. Mange av sporene virker som fengende og gode låter, men de forsvinner i altfor mye fiksfakseri. Det blir som tenåringsjenter fra Oslo vest som brunkremer seg oransje i fjeset og bruker høygaffel til å tupere håret: Den “naturlige skjønnheten” forsvinner, og man ender opp med at alle ser like ut - eller her: høres like ut. Heldigvis lar Strømstad skjønnheten og sjarmen skinne sterkere igjennom på blant andre Here To Stay, med sine spøkelseslyder, saksofonkjærtegn og mer temmede trommer. Også på Old Friends gjør en mer beskjeden instrumentering at både vokal, flotte koringer og en fin, vemodig tekst kommer ordentlig til sin rett. Et av platas høydepunkter!
Til neste gang håper jeg at I Was A King har droppet noe av staffasjen, kastet av seg hermelinkappen og juvelene, satt kronen på snei og rettet seg opp på tronen igjen. For ekte kongelige trenger ikke så veldig mye for å skinne.
I Was A King på Myspace
I Was A King sin hjemmeside
