Den produktive popdronninga gir nå ut sin andreplate i trilogien Body Talk som forventes å være utgitt i sin helhet i løpet av 2010. Det er en ambisiøs strategi, og Robyn mener selv at det er nødvendig for å imøtekomme måten vi lytter til musikk på i dag. Og det kan være mye riktig i det, vi er kanskje allerede lei av Dancing on my own fra Body Talk Pt. 1 .

Men den åttelåters lange andreplaten har ingen store høydepunkter slik førsteplaten hadde. Introen bygger opp forventinger som ikke blir tilfredsstilt. Selv med produsenter som Kleerup og Diplo med i spillet fremstår låtene som mindre slagkraftige, litt kjedelige og de fleste mangler den gode melodien. Hang with me er med også her, nå i en mer dansbar elektronikaversjon. We dance to the beat kan minne litt om Don’t fucking tell me what to do men med en litt annen fremtoning. Låten kan høres ut som en parodi av futuristiske elementer og kan minne om noe Flight of the Conchords har gjort tidligere (Robots). På U Should know better har Robyn fått med seg selveste Snoop Dogg. Den tunge surrete bassen fungerer, men låten fremstår som svært halvhjertet fra Snoop, og han har kanskje kommet forbi sine store glansdager.

Anmelders favoritt på plata blir klubblåten Love Kills. Det er dessuten fint at hun har meg seg klassiske strykere på den akustiske avslutningslåten Indestructible. Robyn har intelligente og gode tekster, dessverre mangler bare noe av den essensielle innpakningen.

Kanskje det er meningen at andreplaten skal være en pause, et lite lufterom før tredjeplaten slippes. Kanskje er det en helhet i trilogien som nå er vanskelig å få øye på. Eller så er det kanskje ingen sammenheng mellom de tre, og andreplaten er et svakere album. Uansett skal dronningen av elektropop ha ros for å være ambisiøs – det er få i sjangeren som kan måle seg med denne dama. Men dessverre ble hennes andreplate i trilogien Body Talk ikke høydepunktet for meg.