Heavy metal bandet Avenged Sevenfold sitt femte studioalbum, er noe av det beste de har gitt ut, og også kanskje det hardeste. Veien dit har riktignok ikke bare vært uten problemer.

I desember i fjor gikk bandets trommis James ”The Rev” Sullivan bort etter en overdose. Noe av det han hadde skrevet er derfor med, også innspillingen av enkelte vokaljobber han gjorde er også tatt med på albumet. Uansett, det var ingen lettvekter som tok opp trommestikkene etter han. Selveste Mike Portnoy som har hele 25 år bak seg med Dream Theater har satt seg bak settet, og virkelig fått fart i sakene. Han er også med på den pågående turneen. Mike ble også nylig nr. 2 i kåring av 25 beste trommiser de siste 25 årene av Rythm Magazine.

Tilbake til selve skiva. Selv om bandet er litt hardere denne gangen, låter det fortsatt rimelig mainstream og lyttervennlig. Det er mye Metallica og Guns & Roses triks jevnt over, og frontmann Shadows synger fortsatt urovekkende likt James Hetfield. Ingen som tenker ”Enter Sandman” når det hører tittelsporet?

Død og tematikken rundt å miste noen går i gjennom omtrent på hver eneste låt, kanskje ikke rart i forhold til bortgangen av Sullivan. Albumet er intenst og fullt av følelser. Spesielt låta ”So Far Away”, som peker seg ut som en slik hyllest. Åpningen ”Nightmare” en er fin kickstart på skiva, med et pent refreng dynket i fin dobbel-bass. Flere av låtene har gode riff, og eksplosive introduksjoner. Som den Trivium aktige ”Danger Line”. Portnoy er også uten overraskelse helt enorm bak settet, og gir gruppa en økt dynamikk rent musikalsk. Veldig klassisk Avenged Sevenfold, også låta ”Buried Alive” kan føyes inn i samme gruppe.

Det er mer mot slutten av bandet overrasker. For det første er alt mer melodiøst enn før, og nye instrumenter og elementer har kommet inn. Lange introer, piano, og masse lag i produksjonen. ”God Hates Us” er en slik episk reise, bygd opp som en klassisk instrumental Metallica låt fra den gode perioden starter/slutter mykt før riffene hagler løs. Syke trommer, og en lead gitar som får Dimebag til å smile fra graven. ”Save Me” ender så det hele med en storslått effekt, nesten litt Dream Theater… kremt.

Ja, det er hardere enn før. Men det hjelper ikke å bygge opp noe stort sinna monster når man faller tilbake på de klisjéfylte refrengene. Fortsatt et godt album, og A7X gjør kanskje sitt sterkeste til dags dato. Det lille de viker ut i fra sitt gamle jeg, er ytterst positivt.








A7X sin hjemmeside