Det er et ganske annerledes album som møter lytteren denne gang i forhold til Harrys Gyms førstealbum. Første låta Old Man minner oss på hvordan albumet fra 2008 låt. Men videre inn i plata blir det seige, nedstrippede og spøkelsesaktige lydbildet på førsteplata erstattet med tempo, tyngre bass og flere elektroniske elementer. Platen er tyngre ”produsert”, men Harrys Gym klarer allikevel å beholde sitt unike lydbilde og sin unike sound. Referansen til Blonde Redhead kommer man fortsatt ikke utenom, men svenske Knife er heller ikke en unaturlig sammenligning. Anne Lise Frøkedal er en dyktig låtskriver som også på dette albumet har skrevet samtlige låter, og det funker godt både vokalmessig og lydmessig. Tekstene hennes blir man fortsatt fascinert av og engasjert i. Albumet er produsert av James Rutledge, som blant annet har jobbet med Dangermouse, Radiohead og Four Tet.

Harrys Gym førstealbum Harrys Gym fra 2008 var et av mine favorittalbum det året. Jeg synes de har mistet noen av den sårheten og mystikken som fantes på førsteplaten. Kanskje er det fordi produksjonen er større og mer elektronisk, kanskje har Harrys Gym blitt mer bevisst på popsjangeren. Men det er kanskje urettferdig å måle albumene opp mot hverandre, What Was Ours Can’t Be Yours er sett alene et godt album.

The Ring er den låten som blir min favorittlåt, pumpende og energisk – en ”riktig” låt for Harrys Gyms lydbilde. Sailing Home har en melodi som er utrolig fin, pakket inn med et enkelt gitarriff. Selv om også den låten bygger seg opp etter hvert med en tyngre bass, tyngre trommer og synth. De beste låtene kommer mot slutten av platen. Avslutningslåten Next Time er en verdig avslutning på albumet. I skrivende stund vet jeg ikke om Harrys Gym er i gang med et tredje album, men jeg gleder meg til å følge med på bandets utvikling. For dette er fortsatt et av de mest spennende bandene i Norge.