Disturbed har egentlig alltid gitt ut gode album, ingen dårlige, og ingen fantasiske, men gode. Siden 2002 og Believe har de gitt ut solide saker, samtidig som de har holdt seg tro til sounden og fansen. Forgjengeren var deres beste til dags dato, og da spørs det om denne kan følge opp på en positiv måte.
Albumet starter utypisk for bandet med et instrumentalt spor, før det går over i låta ”Asylum”. En klassisk låt for bandet, der Donegan’s gitar bidrar med gode rytmiske riff og fine soloer. Vokalist Dramian synger med sin bærende vokal, og sine karakteriske bjeff på passende tidspunkt. Det er ingenting som akkurat skiller seg ut, og mange av låtene ender mer opp som desperate kopier av tidligere verk. Heldigvis har man ”Another Way To Die”, ”My Child”, og ”Sacrifice” som stikker seg ut positivt.
Alt i alt blir likevel Asylum en solid skive, uten noen spesielle overraskelser. Alle albumene har over de siste 10 årene hatt en stødig kurve som peker oppover, men nå har det omsider stoppet opp. Et album som fansen garantert plukker opp, men det blir litt mye utvanning av gammelt materiale.
Bandets hjemmeside
