Bandet har forandret sound ganske drastisk siden forrige plate, men det er minst like gjennomført, minst like musikalsk, minst like fengende, og faktisk minst like mye Pow Pow, det er bare blitt veldig veldig dansbart i tillegg.
Når man hører introen flyr det navn som "Kraftwerk", "Jean Michelle Jarre" og "Røyksopp" gjennom hodet og man skjønner at her er det bare å sette seg ned og lytte. Overraskende nok er "Vangelis" det neste som dukker opp i bakhodet, mye av det samme episke og storslagne musikalske landskapet dukker opp i førstesporet The Ark.
Her er det reinspikka syntpop som gjelder, og det gjøres på en måte som får en til å vippe med foten mens man lytter.
Med drahjelp fra bl.a Knut Sævik og Audun Bormann har Oslo-bandet laget en plate som er meget spillbar og storslagen.
På The Beach (komplett med cheesy bølgeskvulp på slutten) får vi høre gitarer som bryter det noe monotone soundet på platen, og er et av mange elementer som er med på å holde den fra å bli veldig ensformig slik mange syntpop plater ofte blir.
Det bør også nevnes at til tross for at Pow Pow er regnet som et instrumental-band, er det vokal med på skiva:
Koringene på tittelsporet Last Days On Earth er det ingen ringere enn Thom Hell/T-Cell som står for, og singelen Solar Eclipse hvor han også bidrar, fremstår som en finfin poplåt som ikke står tilbake for mye av materialet Röyksopp har gitt ut.
Genesis er et av de sterkeste sporene på platen og er småmanisk og jagende, før hele herligheten avsluttes med nydelige Escaping Gravity.
Alt i alt er dette en herlig sprudlende plate som er nyskapende selv med retro-elementer. Fine saker!
Pow Pow på MySpace
