Man tenker gjerne også "mørkt", "dystert" og "ondt" men dette skorter det på på denne nye fullengderen. Her er det ikke de mørke sidene ved svartmetall det dveles ved, men vegger med lyd som bygges i så mange etasjer at man nesten ikke ser toppen.
Abrahadabra (som forøvrig løst oversatt kan bety "jeg skaper som jeg taler" og er tatt fra Aleister Crowley's "Liber AL vel Legis") åpnes episk filmmusikk-aktig på Xibir før det på Born Treacherous går over i mer vante toner, overraskende fengende med en innledende rytme som er ganske uvanlig i metall.
Den velkjente vokalen, koret, det symfoniske orkesteret og synten som fyller ut lydbildet er minst like tilstedeværende her som de har vært siden Puritanical Euphoric Misanthropia ble gitt ut i 2001.
Dimmu Borgir har på Abrahadabra bl.a fått hjelp av KORK (Kringkastingsorkesteret) og Schola Cantorum for å få til sin atmosfæriske musikk, og all ære til disse, men det blir i overkant mye.
Det at bandet ble regelrett delt i to før innspillingen har ikke gjort mye for stilen, hverken på godt eller vondt- her er alt som det pleier å være i Dimmu-leiren.
Vakkert? jada. Storslagent? Jada. Episk? Jada. Svartmetall? Njæææh..
Man får litt følelsen av at midt oppe i alle effektene, all utsmykkingen, alle lagene og all staffasjen, så har bandet mistet MUSIKKEN litt. Kjernen av det de engang var.
Når man ser videoen til singelen Gateways med Agnete Kjølsrud (Animal Alpha) på gjestevokal får man samme følelsen. Dette er mer en skrudd versjon av Narnia enn et grimt metallband. Det blir nesten litt ufrivillig komisk. Symfonisk metall er det definitivt, men svartmetall kan det vel knapt kalles lenger.
Når det er sagt, er dette likevel en godt gjennomført plate. At alle som medvirker er dyktige musikere er det ikke tvil om, og alle briljerer på sine felter. Musikken er gjennomført og tematikken likeså. Har man vært fan av de siste platene til Dimmu Borgir kommer man også til å like denne.
Og av og til kommer det låter som overrasker. Den selvtitulerte låta Dimmu Borgir er overraskende fengende med en manende tekst som driver låta fremover. Med et mer direkte sound, er platas sterkeste spor Renewal råere, mer nedtonet og dermed faktisk mer imponerende, og stikker seg ut som en positiv del av plata.
Plata avsluttes med Endings And Continuations hvor de har fått med Kristoffer Rygg/Garm (Ulver) på klarvokal, noe som gjør låten godt, og er en liten motvekt mot koring- og symfoni- bakgrunnen.
Låta er en mektig avslutning på en mektig plate. For fansen vil dette være god-mektig, for de som er av den allerede mette sorten kan dette fort bli overdådig-bløtkakemektig.
Dimmu Borgir fortsetter i samme spor som før, og drar alt bare enda lenger og bygger det enda større, og man lurer litt på hvor dette kommer til å ende.
Dimmu Borgir offisiell hjemmeside
Dimmu Borgir på MySpace
