Amerikanske Deerhunter slipper sitt fjerde album Halcyon Digest samtidig som bladene begynner å rødme og vinden oftere fyller lungene med regn enn med solskinn. Og det høres ut som om bandet, omsluttet av pledd og teppetykt kveldsmørke, har studert gamle fotoalbum og bladd i glansede årbøker mens albumet ble til. Det er nemlig et mer stille, mildere Deerhunter med nostalgiske og tankefulle tekster, som møter en på den nyeste plata.

Førstesporet Earthquake er som en deilig drøm: Her lulles man inn i Bradford Cox’ døsige vokal, svevende, Air-aktig stemning og en repetitiv, behagelig melodi. Skarpe, rytmiske smell og innslag av hektisk gitar er det eneste som truer med å vekke en fra søvnen “on a dirty couch“. Andrelåta Don’t Cry er også verdt en lytt, med sine sekstitallsinspirerte vokalkoringer, kule, fuzzy lyd og en raskere, mer våken melodi.

En fordel med Deerhunters høstfargede minnebokalbum er at man ikke går lei så fort man har bladd seg halvveis igjennom. Det skyldes at albumet spenner over et variert spekter av tanker og stemninger - og spennende overganger opptrer i fleng: Mellom den muntre banjosnutten Revival med sin overraskende slutt (som om batteriet på iPoden plutselig går ut) og den nydelig nakne Sailing, strippet for både overflødig instrumentering og pretensjon. Resultatet er en intim låt sunget av en nærmest selvutleverende Cox.
Mellom sistnevnte låt og den oppstemte, greit dansbare Memory Boy er også overgangen oppkvikkende brå og uventet. For ikke å glemme det sjokkerende, frustrerende stopp-hoppet mellom den fengende, fuzzy Fountain Stairs og den The Strokes-inspirerte, sløyt saksofonfylte (!) Coronado. Og det funker faktisk!

Spor seks, Desire Lines, er en tiltalende blanding av englekoringer, jammingpartier og up-beat tromming, der inspirasjonskildene Spacemen 3 og My Bloody Valentine vaker i bakgrunnen. Mmm, vellykket! Helicopter er et annet småskittent minne om tidligere tider - tunge The Jesus & Mary Chain-trommer og lydeffekter inspirert av Deep Cuts-Karibien fremkaller fine polaroidbilder. Og minneboken kompletteres med He Would Have Laughed, dedisert til garagerockeren Jay Reatard som døde tidligere i år. Sistelåta er farlig lang, men unngår å bli altfor langdryg ved hjelp av springende stemningsskifter og Cox’ streke tekst og sjarmerende slitne stemme.

Halcyon Digest kan med andre ord anses som en inspirerende tur langs minnenes rust- og safranfargede aveny, der solstreifene mellom de flammende trærne opptrer mye hyppigere enn vanndammene.





Deerhunter på Myspace