I en god stund nå har det blitt bygd opp en del forventninger fra min side mot denne utgivelsen, mye takket det musikalske sjokkmomentet singelen Pull Yourself Together And Fall In Love With Me stod for i vår, og av den grunn har jeg hatt et sterkt ønske om å kunne ta i bruk undertittelen over. For når post-metalbandet Kollwitz slapp sin debut tidligere i år, kjørte jeg følgende undertittel på anmeldelsen min av den plata: ”Nordlandsk metallmesterverk”. Hvorfor mase om Kollwitz inn i alt dette? Vel, begge bandene springer ut fra det man under tabloide forhold kan kalle en Bodø-bølge, der flere av det siste årets beste plater har sprunget ut fra samme by. I tillegg er hele tre av seks medlemmer i Kollwitz med i Cold Mailman. Nuvel, så er ikke akkurat Cold Mailman et klassisk band i den forstand, for det aller meste er sentrert rundt gingeren Ivar Bowitz’ komposisjoner, backet opp av en rekke dyktige, og ofte varierende, venner. I tillegg spiller bror Martin bass, karen som skrudde lyd til nevnte kompisbands debut, og mye tyder på at han har hatt en del fingre inn i spillet også denne gangen, for som med Kollwitz er lydbildet ekstremt fyldig, godt gjennomtenkt, og generelt helt utrolig godt snekret. Vel, for å si det sånn: Relax; The Mountain Will Come To You leverer langt over forventingene mine, så utopisk undertittel blir det.

Lang albumtittel? Javisst. Langt er en av flere fellesnevnere ved denne plata, for alle unntatt én låt varer over enn fire minutter - og så bra som dette albumet er skal det være lov å anta at Ivar & Friends har brukt absurd lang tid på å ferdigstille den. I tillegg tyder omtrent alt også på at forholdet jeg har fått til denne plata blir det aller lengste ved Relax; The Mountain Will Come To You. Skulle bare mangle.

Relax; The Mountain Will Come To You er virkelig noe av det aller beste innen gitarpop du vil høre på lang tid. Dette er på alle vis en plate der sårt, mørkt og stort møter trivelig, lyst og intimt på beste vis. Kall det kanskje en undergraving av Ivar Bowitz’ popmelodiske egenskaper, men det er ikke slik at de melodiske grunnsteinene i låtene er ene og alene hva som gjør de så bra. For Relax; The Mountain Will Come To You har de samme symptomene som enhver utrolig utgivelse gjennom den moderne musikkhistorien; (Jeg er usikker på om det er korrekt bruk av semikolon. Cold Mailman må gjerne anmelde meg der.) Den står for forelskelse ved første lytt og utrolig sterk og livslang kjærlighet etter gjentatte lytt. På den måten krever den også tålmodighet fra både bandet og lytteren. Der bandet må bruke den tiden som må til for å gjøre lydbildet helt komplett og perfekt, må lytteren forstå at plata når sitt klimaks først etter godt over noen titalls dypt nysgjerrige og konsentrerte gjennomlyttinger. Store krav, men det lønner seg.

Og virkelig, alle detaljene i arrangementene (de drømmende synthene på åpneren What Now, Muhammed?, de dramatiske strykerne på Lullaby, blåserne på Back In Your Bed og koringen på Exploding Potion of Home), de subtile låtprogresjonene (den groovy gitarmeltdownen på slutten av Fatal Conversation og det episke instrumentale slaget i trynet på Katrina), – Bowitz’ & friends tålmodighet – sammen med de utrolig fine melodiene er hva som gjør denne plata så uforskammet bra. Eller fin, hvis du vil.

Relax; The Mountain Will Come To You er en av årets aller fagreste møyer, så lær deg å elske henne. Vær så snill.


Cold Mailman på Myspace