Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Veeldig vellykket tilbakekomst.
Sufjan Stevens skal visstnok ha vært igjennom en eksistensiell krise etter den stormende suksessen med episke Illinoise (2005). For i hvilken retning skal man fortsette etter noe slikt? På den multitalentfulle musikerens første album på fem år er man vitne til fruktene av denne krisen. Han har klart å stake seg ut en ny kurs, en annerledes vei, som imidlertid er full av veikryss og avstikkere. Stevens kanaliserer sine beske følelser, det være seg kjærlighetssorg, angst, melankoli eller meningsløshet, inn i et knippe låter - som altså er mer sprikende enn låtene på hans mer konseptuelle album. Man gjenkjenner riktignok vakre harmonier og mild vokal fra hans tidligere arbeider, men The Age Of Adz rommer også Björks kuldegysende elektronikk, skurrende støybeats og spøkelsesaktige, nesten instrumentelt forlatte lydspor.
Den eksistensielle krisen har med andre ord gitt oss en ny Sufjan, som synger hjerteskjærende om rødmende kjærlighet (Futile Devices) og vaklende forhold (Bad Communication) fremfor om stjerner eller sepiafargede barndomsminner (han synger faktisk "fucking around" i nest siste låt!). Fabelaktig fine eller lystige orkestreringer erstattes med kalde electronicabeats. Nydelig nostalgistemning viker for lydlandskap av fatalisme, kor av gjengangere og illevarslende undertoner. Om forvandlingen ikke er kjærkommen er den i hvert fall overraskende og deilig uroskapende. Og Sufjan Stevens maner frem fengende refrenger, gode tekster og grøssende vakre koringer som velfungerende substitutt for sjarmerende, eviglange låttitler og imponerende instrumenttraktering.
Too Much og Age of Adz er gode eksempler på Stevens’ effektfulle miks av gamle og nye musikalske tendenser. På førstnevnte spor veies skurrende beats og mørk nittitalls-triphop opp av roligere Illinoise-inspirerte partier. Og sistnevntes hektiske, undergangspregede orkesterintro, himmelske koring og robotaktige effekter følges av intense trommemaskiner og organiske perler fra piano, strenger og blåsere. På toppen av dette sammensuriet kjemper Stevens’ skjøre stemme som en kontrast mot kaoset. Misforstå meg rett, Age of Adz er ingen lidelse. Låta forener derimot himmel og helvete - den er ekstremt dyktig komponert, styggpen og oppslukende.
Man kan nok argumentere for at blandingsforholdet ikke alltid er perfekt: Skurringen kan virke forstyrrende eller unødvendig, space-støyen kan synes påklistret eller umotivert (f.eks. på Bad Communication), i hvert fall hvis man er en fanatisk fan av Stevens pre-2010. Men man kan også velge å tro at dette er gjort med vilje. At det er meningen at låtene skal virke litt skakkjørte, litt haltende eller litt fortapt, som om de er en manifesteringer av Stevens’ sinnsstemning og sjelelige kvaler. Undertegnede velger å tro sistnevnte.
Uansett er melodiene, tekstene og de øvrige arrangementene såpass sterke at de klarer den mer industrielle byrden. Ta for eksempel flotte I Walked. Her akkompagneres skitne beats og skingrende, space-aktige elektroniske lyder av underliggende englekoringer og organisk orgel, mens Stevens’ klokkeklare vokal og fengende refrenger holder det hele i tøylene. Slik skapes en tydelig tråd i låta som samtidig tillater artistens musikalske krumspring. Og det funker faktisk innmari bra! Vesuvius mimrer på sin side om gode, gamle Sufjan med sine honningmyke stemmer og et diskré, delvis muntert orkesteryr. Men låta har en ny industriell, utenomjordisk snert og koringer som virker mer bydende, nesten aggressive: ”Sufjan, follow your heart, follow the flame or fall on the floor, Sufjan, the panic inside…”. Fabelaktig!
For å gjøre en lang anmeldelse så kort som mulig: Bare hør på resten av låtene selv, de er minst like bra som de ovennevnte. Selv om det imponerende, 25 minutter lange eventyret Impossible Soul sannsynligvis kunne vært ti minutter kortere. Såååå… ja, bare kjøp albumet. Rett og slett. Eventuelt last det ned eller klikk deg inn på Spotify. Eller, nei, kjøp det, Sufjan fortjener såpass med respekt. Velkommen tilbake, Sufjan!
Sufjan Stevens på Myspace
Sufjan Stevens' hjemmeside
Den eksistensielle krisen har med andre ord gitt oss en ny Sufjan, som synger hjerteskjærende om rødmende kjærlighet (Futile Devices) og vaklende forhold (Bad Communication) fremfor om stjerner eller sepiafargede barndomsminner (han synger faktisk "fucking around" i nest siste låt!). Fabelaktig fine eller lystige orkestreringer erstattes med kalde electronicabeats. Nydelig nostalgistemning viker for lydlandskap av fatalisme, kor av gjengangere og illevarslende undertoner. Om forvandlingen ikke er kjærkommen er den i hvert fall overraskende og deilig uroskapende. Og Sufjan Stevens maner frem fengende refrenger, gode tekster og grøssende vakre koringer som velfungerende substitutt for sjarmerende, eviglange låttitler og imponerende instrumenttraktering.
Too Much og Age of Adz er gode eksempler på Stevens’ effektfulle miks av gamle og nye musikalske tendenser. På førstnevnte spor veies skurrende beats og mørk nittitalls-triphop opp av roligere Illinoise-inspirerte partier. Og sistnevntes hektiske, undergangspregede orkesterintro, himmelske koring og robotaktige effekter følges av intense trommemaskiner og organiske perler fra piano, strenger og blåsere. På toppen av dette sammensuriet kjemper Stevens’ skjøre stemme som en kontrast mot kaoset. Misforstå meg rett, Age of Adz er ingen lidelse. Låta forener derimot himmel og helvete - den er ekstremt dyktig komponert, styggpen og oppslukende.
Man kan nok argumentere for at blandingsforholdet ikke alltid er perfekt: Skurringen kan virke forstyrrende eller unødvendig, space-støyen kan synes påklistret eller umotivert (f.eks. på Bad Communication), i hvert fall hvis man er en fanatisk fan av Stevens pre-2010. Men man kan også velge å tro at dette er gjort med vilje. At det er meningen at låtene skal virke litt skakkjørte, litt haltende eller litt fortapt, som om de er en manifesteringer av Stevens’ sinnsstemning og sjelelige kvaler. Undertegnede velger å tro sistnevnte.
Uansett er melodiene, tekstene og de øvrige arrangementene såpass sterke at de klarer den mer industrielle byrden. Ta for eksempel flotte I Walked. Her akkompagneres skitne beats og skingrende, space-aktige elektroniske lyder av underliggende englekoringer og organisk orgel, mens Stevens’ klokkeklare vokal og fengende refrenger holder det hele i tøylene. Slik skapes en tydelig tråd i låta som samtidig tillater artistens musikalske krumspring. Og det funker faktisk innmari bra! Vesuvius mimrer på sin side om gode, gamle Sufjan med sine honningmyke stemmer og et diskré, delvis muntert orkesteryr. Men låta har en ny industriell, utenomjordisk snert og koringer som virker mer bydende, nesten aggressive: ”Sufjan, follow your heart, follow the flame or fall on the floor, Sufjan, the panic inside…”. Fabelaktig!
For å gjøre en lang anmeldelse så kort som mulig: Bare hør på resten av låtene selv, de er minst like bra som de ovennevnte. Selv om det imponerende, 25 minutter lange eventyret Impossible Soul sannsynligvis kunne vært ti minutter kortere. Såååå… ja, bare kjøp albumet. Rett og slett. Eventuelt last det ned eller klikk deg inn på Spotify. Eller, nei, kjøp det, Sufjan fortjener såpass med respekt. Velkommen tilbake, Sufjan!
Sufjan Stevens på Myspace
Sufjan Stevens' hjemmeside
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>