Og jeg innrømmer det, jeg var en av jentene. Jeg vurderte til og med å skifte navn til Lena, da den sprudlende låten Kom Igjen Lena kom ut, og jeg for første gang så Håkan Hellström danse med høye kneløft mens han ropte for harde livet på Lena med sin skolegutt slash jeg-spiller-gitar-rundt-bålet-og-er-litt-full-og-synger-kjærlighetslåter-i-håp-om-at-jenta-jeg-er-forelska-i-skal-legge-merke-til-meg-stemme.
Etter førstealbumet og andrealbumet Det är så jag säger det fortsatte suksessen dog det har gått litt i berg og dalbane. Med det femte studioalbumet 2 Steg från Paradise blir det tydelig at Håkan Hellström ikke lenger er en gutt, men en mann.
2 Steg från Paradise er et nostalgisk, filosofisk og melankolsk bidrag, men de Hellstömske feel good-vibbene er fremdeles tilstedeværende.
Åpningslåten Det här er min tid starter rolig med gitar, etterfulgt av groovey trompet, koselig plystring, før det hele pimpes en smule opp med tverrfløyte og trommer som ikke lenger klarer å holde igjen mot slutten av låten. Sangen gir assosiasjoner til en eller annen reisereklame, og det mener jeg i positiv forstand til tross for at de fleste av oss hater reklamer i utgangspunktet på generelt grunnlag.
De påfølgende låtene Saknade te hav og Shelley er drømmende, avslappende og som flere av låtene på plata, lo-fi. Det er for så vidt fengende nok, men jeg tar meg selv i å bli utålmodig der jeg tripper etter nok en Kom Igjen Lena-banger.
Det at Håkan Hellström har fornyet seg må jo sees på som en positiv greie, og som nevnt er de typiske Hellströmske vibbene fremdeles eksisterende, men det tar muligens aldri helt av. Og når sant skal sies så er det ikke akkurat som om han synger rent og fullstendig uskingrete heller, men så er det jo også det som er litt av sjarmen med Hellström. Dessuten er det ikke til å komme bort ifra at han har mer kontroll på stemmen enn han har hatt tidligere.
River en vacker dröm er virkelig et lyspunkt på skiva, ikke at det ikke finnes andre lysglimt, men her snakker vi sterk spotlight med blendende effekt. Det er fengende, dansbart, sprudlende og i tillegg inneholder låten statements som Flytt från 'William, it was really nothing', flytt från 'Boys dont cry' som definitivt kan tolkes som at han vil bort fra plagiat-naggingen som han har blitt utsatt for gjennom sitt artistliv.
Tittelsporet blir på sin side en skuffelse. Det er akkurat som om låten er et forsøk på å få inn world music, uten hell. Vokalen blir masete, og låten varer i evigheter. Og hva er greia med apekatt-lydene mot slutten av låten, der Eli i Portveien 2 spiller blokkfløyte, og hele marerittet toppes med kirkemusikk?
Verre enn dette blir det heldigvis ikke. I den funkye Dom Där Jag Kommer Ifrån er jeg om bord igjen, og tar meg selv i å gynge til takten og å bli småkåt og glad av tverrfløyta.
I poetiske og vakre 2 Steg från Paradise er det altså både noen ups og noen grove downs, men når alt kommer til alt er jeg fremdeles like forelska i Håkan Hellström som jeg var for 10 år siden.
Håkan Hellström på Myspace
