Sørstatsrockebandet oppnådde særlig kommersiell suksess med firedobbelt Grammy-vinnende Only By The Night med låter som Use Somebody og Sex On Fire, og vokalist Caleb Followill sjarmerte med sin karakteristiske hillbillieknekk i stemmen.
I Come Around Sundown er for øvrig sørstatsjarmen plutselig borte, og vokalen forvandlet til mas og kjas der den køntristyla squeekingen oppleves mer som overdrivelse enn noe som naturlig tilfaller Caleb når han på liksom synger fra det dypeste av sin sjel.
Åpningslåten The End er OK, men mangler virkelig driv. Påfølgende låt Radioactive starter på sin side med en fengende melodi som de første 7 sekundene kan gi positive assosiasjoner til The Breeders’ Cannonball, til tross for at Breeders-låten er en totalt annerledes og ti ganger bedre låt (om en først skal sammenligne).
De andre låtene sniker seg forsiktig forbi, og låtene er til en viss grad solide til tross for at de ikke klarer å fange lytteren helt. Mary derimot invaderer og gjør alt for å bli hørt, hovedsaklig fordi den er så irriterende. Låten er ukreativ, repeterende og kunne kanskje ha funka på ballet til Hannah Montana. Ellers er den intet mer enn et voldtekt av mine ører.
The Face på sin side er ikke like ille. Låten er avslappende og gir surfe- ala vi-chiller-på-Hawaii-vibber. Samtidig er den også, som resten av plata, ufattelig kjedelig. En blir uengasjert som lytter, og dette når sitt høydepunkt i Back Down South. Det er koselig helt i begynnelsen, men etter hvert blir det litt sånn ”okei da, gå back south da vel hvis det er det du vil, chebus…”.
Hvor ble det egentlig av hillbilliesjarmen, strå i kjeften-hyggen og ikke minst sårbarheten til Kings Of Leon? Det kan nesten virke som de tror de kan ri på bølga fra forrige plate og rett og slett ikke gidder å anstrenge seg mer. Og da ender en desverre opp med noe som er like kjipt som leftovers fra forrige uke.
Hør albumet i sin helhet her:
Kings Of Leons hjemmeside
