or one of them”,
synges det allerede i åpningslåten Juveniles, og jeg vil allerede nå nevne at jeg er med The Walkmen. For det som det New York-baserte bandet The Walkmen leverer på sjetteplaten sin, Lisbon, er knallsterkt, der samtlige av platens 11 låter bare vokser og vokser for hver nye gjennomhøring, og nå, etter det som trolig må være mer enn 20 runder i spilleren, på en liten uke, er det klart at dette er en av 2010s aller stødigste og sterkeste utgivelse. Bandet feiler knapt med en eneste ting denne gangen, men skulle man først prøve å sette fingeren på noe, så måtte det bli at avslutningstrioen Torch Song, While I Shovel The Snow og tittellåten Lisbon blir litt for lite spenstig til å komme på rekke og rad helt mot slutten av platen. Likevel, det blir som flisspikkeri å regne når man ser hele Lisbon under ett.
For det åpner med den herlige Juveniles, før man blir kastet inn i den fantastiske Angela Surf City, som kanskje er den beste låten The Walkmen har laget siden legendariske The Rat kom ut i 2004. Likheten mellom de to låtene er også absolutt tilstede, og det er så godt å få høre slike energiske låter som dette. Victory, som kommer midt i platen, er også en slik type låt, som man rett og slett bare elsker fra første høring, og som er med på å definere hele det uptempo-soundet til The Walkmen, med klassiske refrenger som sitter som ett skudd. Dette er de låtene Kings of Leon hadde ønsket de hadde laget i år, istedenfor skuffelsene man finner på deres seneste plate, Come Around Sundown.
De raske låtene er nevnt, men bandet viser også klasse ved de roligere øyeblikkene, der man virkelig blir kjent med vokalist Hamilton Leithauser intense og smårøffe stemme, samtidig som bandet har fått en ren og klar lyd der gitaren og trommene helt klart har funnet sin plass i The Walkmens lydbilde. Ta en lytt til blant annet den meget behagelige Blue As Your Blood, og du skjønner hva jeg mener. Eller kanskje heller til den trompetavhengighetskapende Stranded. Igjen en knallåt som det er umulig å komme unna, det også. Heldigvis! Og så fryktelig gledelig.
Selv om The Walkmen på sine tidligere utgivelser stort sett alltid har fått gode tilbakemeldinger fra kritikerne, kanskje spesielt fra de mer uavhengige stedene, så føles det likevel som det er først i år at bandet har klart å komme ut og opp til alle. Med Lisbon blir The Walkmen helt klart en stor favoritt til å plassere seg på de øverste plassene når året vi nå er inne i skal oppsummeres om en måneds tid. Jeg har sagt det tidligere, og jeg blir ikke lei av å si det igjen: The Walkmen, jeg er en av dere!
The Walkmen på myspace
