Dette er altså plateutgaven av Cirque du Soleil sitt store Las Vegas-show som skulle hylle kongen av rock n' roll i anledning det som ville vært Elvis 75 års dag. Cirque du Soleil hadde også et lignende konsept rundt Beatles for et par år siden under navnet Love. Konseptet på Viva Elvis er altså originale innspillinger fra Elvis med et moderne lydbilde, man kunne frykte det verste her...
Det åpner med tonene fra Also Sprach Zarathustra, kanskje mest kjent som åpningstonene i Stanley Kubricks film 2001: A Space Odyssey, mixet sammen med diverse introduksjoner og intervjuer med kongen selv. Det bygger opp stemningen på en frekk måte og men det er også såpass cheezy at man merker rødfargen i kinnene ganske fort. Introen glir over i Blue Suede Shoes med bråkete gitarer, munnspill og hender som klapper. Det låter fresht selvom scratchingen ødelegger litt helhetsinntrykket for min del.
That's All Right får samme behandlingen og gir meg assosiasjoner til Iggy Pops Lust For Life med herlige fengende gitar. Elvis selv synger som en gud og rockefoten får virkelig kjørt seg. Heartbreak Hotel starter rolig før blåsere og tunge gitarer rykker inn. Det balanserer fint mellom rolige deler der det bare er den akustiske gitaren som ligger bak Elvis stemme og der "storbandet" kommer inn igjen og sparker deg i rumpen. Absolutt likbart.
Dessverre kommer nå Love Me Tender der svenske Dea Norberg skal synge "duett" med Elvis, noe som ikke funker i det hele tatt. Det låter rett og slett bare feil. King Creole fortsetter med beats og hip hop-feeling og jeg greier ikke helt å bestemme meg for om jeg liker denne versjonen.
Platens høydepunkt er nok det som kanskje er min favoritt Elvis-låt, nemlig Burning Love. På Viva Elvis høres det ut som kongen har med seg The Hives som backingband og riffene som leveres høres mistenkelig ut som Walk Idiot Walk som svenskene ga ut i 2004. Men det låter helt enormt fett og når refrenget kicker inn er det bare å nyte. Får man ikke fot av dette så er man død innvendig! Stort pluss for det frekke sitatet til Elvis etter gitarsoloen.
Suspicious Minds avslutter med U2-gitarer og jeg kan ikke akkurat si jeg blir imponert av denne versjonen som er valgt som singelkutt fra Viva Elvis. Det blir en litt svak avslutning selv om jeg er ganske stor fan av den opprinnelige låten.
Så hva kan man si? Elvis er selvfølgelig kongen og dette er selvfølgelig også en helt unødvendig utgivelse i rekken av unødvendige plater som Elvis har kommet ut med etter at han tok kvelden i 1977. Dette er en skive som nok vil fungere svært godt i festlig lag på tvers av generasjonene og Viva Elvis er også en utrolig bra produsert plate med tight og moderne lydbilde.
Selv synes jeg det var godt å høre kongen med et oppdatert lydbilde. Og så lenge de ikke hiver inn duetter med tidligere melodi grand prix-deltakere fra Sverige og slikt men heller går for garagerock-følelsen som Elvis opprinnelig sto for så funker dette selvom et par svake spor trekker ned.
