Kid Cudi – Man On The Moon II
Baksiden av å være kjendis
Man On The Moon: The Legend Of Mr. Rager er det fulle navnet på hiphop kometen sitt andre album. Den 26 år gamle rapperen ga ut første del av Man On The Moon kun for ett år siden, en skive som allerede har blitt en liten klassiker innenfor sjangeren. I tillegg har han en rolle i serien ”How To Make It In America”, med andre ord en produktiv fyr med et godt år.
Allsidighet kan Kid Cudi i hvert fall stemple i passet sitt, i løpet av albumet er han innom alt fra klubbmusikk, hiphop, alternativ pop/rock og en slags psykedelisk neosoul. Tematikken er mørk, og gutten har åpenbart hatt en del sure opplevelser etter han havnet i rampelyset. Tekstene er personlige, og musikken er monoton og dunkel. Han tar blant annet opp sin historie med dop, og hans alkohol relaterte skandaler. ”Don’t Play This Song” er et bilde på en slik dyster perle, der gjesteartisten Mary J. Blige gjør en av sine beste opptredener på lenge.
En låt som stikker seg ut er den catchy singelen ”REVOFEV”, som står for ”Revolution og Evolution”. Denne har også vært tilgjengelig siden tidlig sommer. ”Erase Me” med selveste Kanye West er en ganske kjip låt, men også åpenbart en av de mer tilgjengelige. Føles som en 90talls high school låt. Åpningslåta ”Scott Mescudi Vs. The World” er også et høydepunkt, der plateaktuelle Cee-Lo gjør et ytterst fengende refreng.
Scott Mescudi, som han egentlig heter, er en komplett og spennende artist. Utleveringen av livet ender ikke opp som en klein Eminem-greie, men med stor overbevising og tyngde. Det føles ekte, og den lyriske råheten samt det genialt produserte lydbilde gjør at oppfølgeren fungerer fullt ut. Når han til og med håndterer et tema som selvmord uten å bli altfor selvmedlidende funker det enda bedre. Kid Cudi er en fucked up artsy type, men musikkbransjen trenger slike kreative ildsjeler. En ærlig, og bra gjennomført plate.
Allsidighet kan Kid Cudi i hvert fall stemple i passet sitt, i løpet av albumet er han innom alt fra klubbmusikk, hiphop, alternativ pop/rock og en slags psykedelisk neosoul. Tematikken er mørk, og gutten har åpenbart hatt en del sure opplevelser etter han havnet i rampelyset. Tekstene er personlige, og musikken er monoton og dunkel. Han tar blant annet opp sin historie med dop, og hans alkohol relaterte skandaler. ”Don’t Play This Song” er et bilde på en slik dyster perle, der gjesteartisten Mary J. Blige gjør en av sine beste opptredener på lenge.
En låt som stikker seg ut er den catchy singelen ”REVOFEV”, som står for ”Revolution og Evolution”. Denne har også vært tilgjengelig siden tidlig sommer. ”Erase Me” med selveste Kanye West er en ganske kjip låt, men også åpenbart en av de mer tilgjengelige. Føles som en 90talls high school låt. Åpningslåta ”Scott Mescudi Vs. The World” er også et høydepunkt, der plateaktuelle Cee-Lo gjør et ytterst fengende refreng.
Scott Mescudi, som han egentlig heter, er en komplett og spennende artist. Utleveringen av livet ender ikke opp som en klein Eminem-greie, men med stor overbevising og tyngde. Det føles ekte, og den lyriske råheten samt det genialt produserte lydbilde gjør at oppfølgeren fungerer fullt ut. Når han til og med håndterer et tema som selvmord uten å bli altfor selvmedlidende funker det enda bedre. Kid Cudi er en fucked up artsy type, men musikkbransjen trenger slike kreative ildsjeler. En ærlig, og bra gjennomført plate.
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>