I denne omgang har han virkelig bestemt seg for å gjøre sitt mest pretensiøse, pompøse og ambisiøse prosjekt hittil, nemlig My Beautiful Dark Twisted Fantasy. Ikke bare har han et absurd antall kjente artister med. Kanye har også ganske markedsføringsmessig genialt sluppet en og en låt som teasers, samt et knippe radiohitter. Lange musikkvideoer med gjennomført kunstpreg er også selvsagt med. Resultatet er i tillegg godt, så nå som albumet kommer, hiver også samtlige omtrent kritikere seg på bølgen og hyller han.
Ja, etter en del gjennomlyttinger kan man ikke legge skjul på at han fått det til, igjen. Produksjonen er enorm og låtene er stort sett knallbra. Som rapper, er han som alltid lyrisk sterk, og han er flink til å både skrive og utføre tekster med snert og bra flow.
De tre singlene ”Runaway”, ”Monster”, og ”Power” er alle umiddelbare hits som straks gjør albumet mye mer tilgjengelig enn forgjengeren. At Kanye har hentet inn Jay-Z på sistnevnte er omtrent overkill. De to som dominerer kommersiell hiphop alene, vet akkurat hvor skoen trykker hos lytteren. Fantastisk tøff låt.
Sammen med Eminem, og Jay-Z har Kanye voldsom gjennomslagkraft, og gjestelista på denne plata beviser omtrent alene hvor høyt han satser. Det blir for dumt å nevne alle, men navn som Drake, La Roux, Rihanna, Kid Cudi, Elton John, Fergie, Dwele, Bon Iver, Alicia Keys og Ryan Leslie er en imponerende liste. Plata kostet visstnok rundt 3 millioner dollar å produsere også, og bidragsyterne på produsentsiden er også latterlig mange.
En ting som er kult, er at Kanye West er tilbake med rap og hiphop. Flere låter treffer en intens og direkte. For eksempel ”All Of The Lights”, med en hovedperson i lyrisk storform, en rekke gjesteartister med fengende hooks og refreng og herlige trommer. ”So Appalled” er også et lite høydepunkt. En låt med masse kjente gjesterappere som Pusha T, Jay-Z og RZA, og en rekke solide verselinjer.
Kanye er en selvsentrert egoist, men er endelig en ærlig en. Denne platen er også høyest selvransakende, men han innrømmer også at han er en drittsekk som ønsker å lage verdens plater. Han sikter høyt, men er ærlig på det. Den voldsomme produksjonen og alt arbeidet som er nedlagt kan kun resultere i bra musikk, og det er akkurat det man får på My Beautiful Dark Twisted Fantasy. Uten tvil et av hans bedre album, og garantert med i kampen om årets.
