De har blitt anklaget for å være en selvmordskult og fått skylden for britiske selvmord, og har med musikken og uttrykket sitt skremt vannet av foreldre som har sett poden gå fra å være en fotballspillende gullgutt til å bruke eyeliner og skule ut på verden gjennom en lang pannelugg. Selv har bandmedlemmene slitt med alkohol, narkotikamisbruk og angst, og vurderte etter den siste avsluttende konserten av 2008-turneen å legge ned hele bandet.
Likevel bidro de i 2009 til soundtracket til filmen The Watchmen med Bob Dylan- coveren Desolation Row, men etter det forsvant guttene fra medielyset.
De knappe to årene som har gått siden da har vært omveltende for New Jersey- bandet. Fem medlemmer har blitt til fire da trommis Bob Bryar takket for seg, to av medlemmene har blitt fedre, og familieliv har vært førsteprioritet. Likevel har de hatt tid til å spille inn to nye skiver, hvorav den første ble forkastet i et av de siste stadiene av produksjonen. Igjen var bandet nære ved å bryte opp, men da vokalist Gerard Way flyktet ut i ørkenen med familien sin og fikk alt litt på avstand, ble låta Na Na Na (Na Na Na Na Na Na Na Na Na) født, og da løsnet også resten av skrivesperren. Bandet ble samlet sammen igjen, gamle ideer ble forkastet, ny plate ble spilt inn, og et splitter nytt My Chemical Romance reiste frem fra asken av det gamle.
Denne gang er bandet alt annet enn sort, her er det fargerike superhelter som er temaet. Ganske langt fra Gerards utsagn om at "My Chemical Romance skal aldri mer bruke uniformer eller kostymer". Det er ikke bare utseendet på guttene som er forandret, også musikken har endret karakter og førsteinntrykket når man hører på platen er at disse guttene har blitt lykkelige. Ofte kan det være en dårlig ting når ulykkelige kunstnere blir lykkelige - og for de som forventet seg et mørkt og dystert band som synger om krig og død vil nok dette være en stor skuffelse. Her er det ikke mye depresjon å spore, tvert imot inviterer det nye albumet Danger Days: The True Lives Of The Fabulous Killjoys mer til dans enn til depping.
Plata introduseres av en radiopersonlighet som følger oss gjennom hele albumet, Dr. Death Defying, før første singel og ovenfornevnte Na Na Na setter igang ballet. Her er det allsangfaktor som ligger i høysetet, og låta ligger så godt i øret at den nesten kan bli enerverende etter å ha hørt den noen ganger. Låta oppfølges av ikke like oppstemte Bulletproof Heart, men låta har trøkk og harmonier som gjør at den likevel er en god oppfølgerlåt til Na Na Na. Det låter nesten litt retro, en følelse som er en rød tråd gjennom hele plata.
På låt nummer tre, Sing, får man av alle ting litt assosiasjoner til sprettballen Mika! Dette er andre singel ut fra plata, en liten (og ufortjent) nedtur fra Na Na Na, men likevel en sterk låt, om enn med en litt i overkant cheesy tekst.
Neste låt, Planetary (GO!), løfter nivået igjen. Den er energisk og bouncy, og vil garantert få gulvet til å riste ved uttallige konsertarenaer de neste årene. Her eksperimenterer My Chemical Romance med noe de bare såvidt har flørtet med på tidligere utgivelser, elektronika. Forskjellen er bare at her har de dratt det mye lenger, og det kler dem!
The Only Hope For Me fortsetter med industriell sound, og det trøkker overraskende mye! Samtidig minner dette mer om "gamle" My Chemical Romance både melodi- og tekstmessig. Party Poison holder tempoet oppe, men uten de samme elektroniske elementene, og man kan ane at gutta har latt seg inspirere av den britiske punken de vokste opp med.
Save Yourself (I'll Hold Them Back) ble utgitt som en gratislåt fra albumet og igjen kjenner man igjen elementer fra "gamle" My Chemical Romance, en spennende låt som lett kunne blitt en full singel. Etter dette daler nivået litt, og S/C/A/R/E/C/R/O/W er platas definitivt svakeste låt. Summertime fortsetter platas anonyme del, mens Destroya får opp pulsen igjen med punkelementer og knyttneve-i-trynet faktor. Dessverre er neste låt ut, The Kids From Yesterday, enda en av låtene som forsvinner i mengden av uptempo gladlåter. Den blir for anonym til å feste seg, og har et litt irriterende rytmemoment.
Goodnite Dr. Death byr derimot på en overraskelse av de mer uventede, som enten får deg til å le, måpe eller bli irritert. Hva som er meningen med dette har jeg ikke sett noen forklaring på, men at det ligger noe bak er nok ikke umulig. Og akkurat når man tror at platen er ferdig pga nevnte overraskelse, blåser sistelåta Vampire Money deg overende og sender tankene avgårde til både tidlig My Chemical Romance og Sex Pistols.
For halvparten av fansen vil nok dette være midt i blinken etter å ha ventet på nytt studiomateriale siden 2006, men for de som forventet et The Black Parade del 2, vil dette være noe ganske annet enn det de håpet på. Likevel vil nok bandet vinne mange nye fans og økt respekt på dette albumet, soundet er mye mer voksent og bandet vinner på å ha fornyet seg selv på mange områder.
My Chemical Romance offisiell side
My Chemical Romance på MySpace
