Trioen har tydeligvis ingen planer om hvile på To Lose My Life…, og allerede tidlig i fjor startet jobben med det vanskelige andrealbumet. Med verdensomspennende release i januar 2011 sikter guttene fra London høyt. Ritual, har med singelen ”Bigger Than Us” allerede lagt seg på manges musikkinteresserte’s lepper, og det store spørsmålet er selvsagt om White Lies opprettholder koken, eller om de visner blant massene av indierock band.
Åpningslåta ”Is Love” tyder på at bandet har gått i en mer industriell og lett electronica inspirert sound. Den Depeche Mode lignende stemningen blir uansett totalt ødelagt av en grusom, og meget lite passende funky ”wacka wacka” lyd som ligger i bakgrunnen. Teksten er også meget flau, og selv et småfengende refreng klarer ikke rette opp førsteinntrykket.
Sangene blir rett og slett for enkle, og den kule, men enkle og monotone sounden som de smådeppa karene i White Lies innførte på debuten er erstattet med cheesy poplåter med meningsløse tekster. Andrealbumet blir nesten en like trist oppfølger som da Keane trodde at Under The Iron Sea skulle fikse biffen.
Låter som ”Strangers” minner mer om hva som gjorde 2009 er bra år for gruppa, men produsent Alan Moulder har fjernet alle gnister fra lydbildet. Det blir rett og slett for mye, og ikke noe trøkk over det. White Lies levde sikkert i håpet om at Alan Moulder, som har jobbet med flere store elektroniske/industrielle band som Depeche Mode og Nince Inch Nails ville bringe frem noe av den samme mørke og magiske sounden. Resultatet er tvert i mot en utvannet rockegruppe som vil spille klein stadionrock. Singelen ”Bigger Than Us” har også mange av elementene til å bli en fin låt, og det korede refrenget funger, men det mangler trøkk. Øyeblikkene der nakkehårene skal reise seg, ebber ut i følelsen av å onanere med feil hånd.
Albumet er helt ok. Ritual kommer til å selge i bøtter og spann, og gutta vil turnere igjen som aldri før. Folk vil sikkert elske det.
Likevel er det noe som ikke smaker riktig. Albumet føles tomt, og lite gjennomtenkt. Den overambisiøse og dramatiske produksjonen med unødvendige mye strykere og synth fjerner de litt råe vibbene som ble så riktig ustrålt på To Lose My Life. Teksten på ”Bad Love” sier egentlig mer enn nok i seg selv:
"Speaking down the phone line to your mum, she said honey ain't home right now / I bought a tuxedo and I bought a gun... If I'm guilty of anything it's loving you too much / Honey, sometimes love means getting a little rough"
For all del hvis man liker det, men du er herved advart.
White Lies på Myspace
