De skivene som har kommet etter "Føkk Døkk", "Staten Er Ei Fitte" inkludert, sliter med å få fram samme intensitet og spontanitet som det gnistret av på debutplata. Låtene blir ofte en uengasjerende kopi av seg selv. Nå er jeg jo klar over at Ronny ikke har satt seg i hue å skulle forandre rocken på noen som helst måte. Og det er helt greit, men både melodier og tekster har vanskelig for å fenge som de gjorde i begynnelsen. Og det er satus også på "Staten Er Ei Fitte".
Han lirer som alltid av seg noen heftige gloser og setninger, for Ronny er ikke av de som blir snillere med åra. Samtidig tar han på denne plata også et oppgjør med sitt eget liv i større grad enn før. Han utleverer historier om både oppvekst og forholdet til kona, noe som i og for seg er kult gjort, men hverken låtene som backer, eller tekstene fungerer optimalt. Det blir for ensformig og igjen likt seg selv.
Siden Ronny fortsatt er en rimelig forbanna type regner jeg ikke med at dette blir det siste vi hører fra den gjengen her. Og det håper jeg heller ikke. Men jeg håper de finner tilbake til der de begynte, når ting var enda mere ute, enda mere svart-hvitt og enda mere rock som faen.
Ronny Pøbel på Myspace
