Debutalbumet til My Little Pony, Think Too Much, nå smeltet sammen til mylittlepony, var en stor befrielse. Det var et keitete og skranglete indiepopalbum som det var umulig å ikke la seg bli sjarmert av. Nå, fire år og en harddiskkrasj senere virker det som mye av den ektefølte indie-ånden har forsvunnet, og bandet står igjen med et overprodusert og middels bra folkpopalbum som i en halvtime høres ut som en eneste stor gjentakelse av seg selv.

Riktignok har ikke mylittlepony glemt det å lage gode melodilinjer, noe som gjenspeiler seg i låter som Fragments Of An Island og Stories About Love, selv om førstnevntes melodilinje minner mye om blåserpartiet på Nomber 5s klassiker Birger Ruud. Andrenevnte hadde også glidd rett inn på Belle & Sebastian sitt siste album, uten at taktskiftet faller nevneverdig i smak hos undertegnede.

Tekstene til vokalist Ola Innset høres også mindre ektefølt enn tidligere, de er mindre interessante, og måten han overuttaler ordene på er til dels irriterende å høre på. De fleste låtene er bygd opp på samme måte, med unntak av den skeive bossanovainspirerte I Do Remember, som er et morsomt sidesprang, sett bort i fra at låten i seg selv er noe kjedelig. Og nettopp kjedelig, likegyldighet og intetsigende er ord som går igjen på låter som A Miracle, Breakup With Myself og avslutningslåten 1943.

I det hele tatt virker det som om mylittlepony ikke tør å utfordre lytteren skikkelig på Making Marks. Hard To Be Good, I Volunteer og til dels Capital Of Norway er passe gode og fengende låter, selv om jeg ikke får de ellers så søte gutte- og jenteharmoniene til å stemme, ei heller det faktum at jeg kan risikere å få et orgel eller en fiolin skjærende inn i øregangen i tid og utide.



mylittlepony på Myspace