Architects – The Here And Now
Klarer ikke å holde det høye nivået hele veien
Hver gang et band bestemmer seg for å forandre sounden, eller prøver seg i nye baner, krysser man alltid fingrene for at bandet i det minste tilfører noe friskt og positivt. Denne linjen er selvsagt tynn, men det er nok av eksempler på artister som roter seg helt bort. Architects ”advarte” i forkant med at de ville gjøre noe nytt på den fjerde skiva, og at det vil låta ganske så forskjellig fra man forbinder musikken deres med, så det er åpenbart at man er uvanlig spent når fingeren treffer play. For på forgjengeren var i hvert fall ALT omtrent riktig.
Det punka metalcore bandet Architects fikk flere til å snu på hodet i 2009, da de slapp Hollow Crown. En fantastisk skive rett og slett, og konserten på Hove var også med på å få norske lyttere med på banen.
Singelen ”Day In Day Out” åpner albumet med et smell, og ”Learn To Live” som ligger hakk i hel, følger godt opp. Fine hardcore-riff, melodiøse refreng og høy intensitet holder lytteren i sjakk. ”Delete Rewind” åpner med et knallhardt riff og sint skarptromme, og utover kommer nettopp de fine hooksa og taktskiftene som har gjort bandet bemerket tidligere.
Utover albumet så forsvinner intensiteten, originaliteten og interessen. Det blir for mye tomgang, og det blir rett og slett kjedelig. Produksjonen er også ganske trist, og det mangler mye tyngde og fylde. Gitaren er utvannet som gammel ost. Vanskelig å si om balladene ”An Open Letter To Myself” og ”Heartburn” er et forsøk på å vinne nye lyttere, eller om kreativiteten har gått en snurr for mye i hodet på gutta. Men, det låter helt for jævlig. Det er helt ok å ha rolige sanger, men det er så ufattelig tamt og fattig. Null driv.
Når man ser tilbake på forrige skive, er det ikke tvil om at gruppa var mer hardslående da. Mathcore riffene, og maskingevær trommende er ikke like fremtredende i lydbildet på The Here And Now. Lysluggen Sam Carter har også jazzet ned skrikingen et par hakk, og det fremkommer flere ”fengende” refreng ala Killswitch Engage. I hvert fall hvis man sammenlikner med Nightmare fra 2006, er sounden ganske så annerledes og brutal. Klart, de gode metalcore partiene er der. Det er bare langt mellom de gode øyeblikkene.
Ikke noe dårlig album. Flere massive høydepunkter, men igjen også øyeblikk som stjeler tid av livet ditt. Det er veldig lite sammenhengende på The Here And Now rent helhetlig, og Sam Carter flyr fram og tilbake fra skriking til ømme toner hele tiden. Han kunne i det minste lagt litt følelser og vilje i det, som Chino i Deftones. Kanskje denne nye sounden er et forsøk på noe som blir magisk på eventuelt neste album, men ”her og nå” låter det ikke helt optimalt. Løp tilbake til studio og slip knivene, for Architects kan lage god musikk.
Hør hele albumet på Spotify
Architecs på Myspace
Det punka metalcore bandet Architects fikk flere til å snu på hodet i 2009, da de slapp Hollow Crown. En fantastisk skive rett og slett, og konserten på Hove var også med på å få norske lyttere med på banen.
Singelen ”Day In Day Out” åpner albumet med et smell, og ”Learn To Live” som ligger hakk i hel, følger godt opp. Fine hardcore-riff, melodiøse refreng og høy intensitet holder lytteren i sjakk. ”Delete Rewind” åpner med et knallhardt riff og sint skarptromme, og utover kommer nettopp de fine hooksa og taktskiftene som har gjort bandet bemerket tidligere.
Utover albumet så forsvinner intensiteten, originaliteten og interessen. Det blir for mye tomgang, og det blir rett og slett kjedelig. Produksjonen er også ganske trist, og det mangler mye tyngde og fylde. Gitaren er utvannet som gammel ost. Vanskelig å si om balladene ”An Open Letter To Myself” og ”Heartburn” er et forsøk på å vinne nye lyttere, eller om kreativiteten har gått en snurr for mye i hodet på gutta. Men, det låter helt for jævlig. Det er helt ok å ha rolige sanger, men det er så ufattelig tamt og fattig. Null driv.
Når man ser tilbake på forrige skive, er det ikke tvil om at gruppa var mer hardslående da. Mathcore riffene, og maskingevær trommende er ikke like fremtredende i lydbildet på The Here And Now. Lysluggen Sam Carter har også jazzet ned skrikingen et par hakk, og det fremkommer flere ”fengende” refreng ala Killswitch Engage. I hvert fall hvis man sammenlikner med Nightmare fra 2006, er sounden ganske så annerledes og brutal. Klart, de gode metalcore partiene er der. Det er bare langt mellom de gode øyeblikkene.
Ikke noe dårlig album. Flere massive høydepunkter, men igjen også øyeblikk som stjeler tid av livet ditt. Det er veldig lite sammenhengende på The Here And Now rent helhetlig, og Sam Carter flyr fram og tilbake fra skriking til ømme toner hele tiden. Han kunne i det minste lagt litt følelser og vilje i det, som Chino i Deftones. Kanskje denne nye sounden er et forsøk på noe som blir magisk på eventuelt neste album, men ”her og nå” låter det ikke helt optimalt. Løp tilbake til studio og slip knivene, for Architects kan lage god musikk.
Hør hele albumet på Spotify
Architecs på Myspace
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>