Hver gang et band bestemmer seg for å forandre sounden, eller prøver seg i nye baner, krysser man alltid fingrene for at bandet i det minste tilfører noe friskt og positivt. Denne linjen er selvsagt tynn, men det er nok av eksempler på artister som roter seg helt bort. Architects ”advarte” i forkant med at de ville gjøre noe nytt på den fjerde skiva, og at det vil låta ganske så forskjellig fra man forbinder musikken deres med, så det er åpenbart at man er uvanlig spent når fingeren treffer play. For på forgjengeren var i hvert fall ALT omtrent riktig.

Det punka metalcore bandet Architects fikk flere til å snu på hodet i 2009, da de slapp Hollow Crown. En fantastisk skive rett og slett, og konserten på Hove var også med på å få norske lyttere med på banen.

Singelen ”Day In Day Out” åpner albumet med et smell, og ”Learn To Live” som ligger hakk i hel, følger godt opp. Fine hardcore-riff, melodiøse refreng og høy intensitet holder lytteren i sjakk. ”Delete Rewind” åpner med et knallhardt riff og sint skarptromme, og utover kommer nettopp de fine hooksa og taktskiftene som har gjort bandet bemerket tidligere.

Utover albumet så forsvinner intensiteten, originaliteten og interessen. Det blir for mye tomgang, og det blir rett og slett kjedelig. Produksjonen er også ganske trist, og det mangler mye tyngde og fylde. Gitaren er utvannet som gammel ost. Vanskelig å si om balladene ”An Open Letter To Myself” og ”Heartburn” er et forsøk på å vinne nye lyttere, eller om kreativiteten har gått en snurr for mye i hodet på gutta. Men, det låter helt for jævlig. Det er helt ok å ha rolige sanger, men det er så ufattelig tamt og fattig. Null driv.

Når man ser tilbake på forrige skive, er det ikke tvil om at gruppa var mer hardslående da. Mathcore riffene, og maskingevær trommende er ikke like fremtredende i lydbildet på The Here And Now. Lysluggen Sam Carter har også jazzet ned skrikingen et par hakk, og det fremkommer flere ”fengende” refreng ala Killswitch Engage. I hvert fall hvis man sammenlikner med Nightmare fra 2006, er sounden ganske så annerledes og brutal. Klart, de gode metalcore partiene er der. Det er bare langt mellom de gode øyeblikkene.

Ikke noe dårlig album. Flere massive høydepunkter, men igjen også øyeblikk som stjeler tid av livet ditt. Det er veldig lite sammenhengende på The Here And Now rent helhetlig, og Sam Carter flyr fram og tilbake fra skriking til ømme toner hele tiden. Han kunne i det minste lagt litt følelser og vilje i det, som Chino i Deftones. Kanskje denne nye sounden er et forsøk på noe som blir magisk på eventuelt neste album, men ”her og nå” låter det ikke helt optimalt. Løp tilbake til studio og slip knivene, for Architects kan lage god musikk.








Hør hele albumet på Spotify

Architecs på Myspace