Etter år med rykter om at denne platen skulle bli avslutningen på Bright Eyes har Conor nå i det siste benektet at dette er bandets svanesang og godt er det for Conor har definitivt funnet formen igjen med Bright Eyes noe som allerede høres på singelsporet Shell Games. Det starter med Conor alene med piano og utvikler seg til en fengende feel good-låt med lekende synth-linjer. "I´m still angry with no reason to be" bedyrer Conor her. En låt som lett kunne passet inn på den oversette Digital Ash in a Digital Urn fra 2005. En morsom detalj er at åpningslinjen i låten refererer til artworken på alle tidligere Bright Eyes-album.
Jejune Stars braker igang før den roer ned med muting på gitarstrengene og etterhvert et fengende refreng. Dette er mer rocka enn det vi er vant til fra tidligere plater men med Conors gjenkjennelige stemme er det ingen tvil om hvem vi hører på. Tekstmessig er det mye referanser til bibelen iblandet en del sampler av en mann som snakker om kosmos og Adam og Eva.
Triple Spiral rocker skikkelig og med tekstlinjer som "I loved you Triple Spiral: father, son and ghost/but you left me in my darkest hour when I needed you," viser nok en gang Conor sin ambivalente holdning til religion på en av platens virkelige høydepunkter. Produksjonen, signert Mike Mogis, er levende og tight. Låter som Beginner´s Mind og pianoballaden Ladder Song er mer klassisk Bright Eyes med akustisk lydbilde og sårbarhet.
One For You, One For Me avslutter The People´s Key med sine monumentale 7 minutter og en oppbygging som bringer tankene til The Clash og Straight To Hell. Absolutt en pen avslutning på en plate som kommer til å ligge på manges toppliste når året er over og en god del bedre enn Cassadaga selv om det mangler litt for å komme opp på det nivået Conor og resten av Omaha-kollektivet lå på i årene 2002-2005.
Bright Eyes på MySpace
