For The Lilies har noen greie forutsetninger for å kunne lage et bra album. Samarbeidsprosjektet består av Sergio Dias (Os Mutantes) og det hippe, franske bandet Tahiti Boy and the Palmtree Family, og de får attpåtil hjelp fra både Iggy Pop og Gainsbourg-eks Jane Birkin.
Og det begynner heller ikke så aller verst. Cry When You Sleep er en lystig dog småharry låt, der joviale gospelgutter møter D.D.E-vokal og entusiastiske fotballsupportere. Pluss for originale rytmelyder (som dråpedrypp) og en unektelig smilefaktor. Meninas De Paris er også lyttbar, så sant man liker korbefengte gladlåter med cheesy instrumentering og gærne, jazzete blåsere. Det merkeligste med låta er at den er en energibunt som aldri tar helt av - man venter fånyttes på et klimaks av Queen-proporsjoner.
Undertegnedes teori er som følger. Dias og hans franske kamerater sitter og hygger seg, inntar noe fyldig rødvin, flytende oster og friske caipirinhas. - Dere, hadde det ikke vært sååå hyggelig å jamme litt sammen, kanskje tulle litt i studio og gi ut et sånt samarbeidsalbum som er så i vinden? kommer det fra en bedugget Dias. De franske følgesvennene er ikke så vanskelige å be, og etter mye kos og moro og latter kommer We Are The Lilies ut i andre enden. Dessverre, for dette kunne altså sikkert ha blitt bra. Med litt mer tenking og finpussing vel å merke.
I stedet sitter vi fast i melodilimbo med tullete låter som Saravà: en fengende, men Melodi Grand Prix-aktig liksomlåt med utdaterte blåsere og pompøs, brasiliansk vokal.. Eller Why?, der Iggy Pops gjestevokal misbrukes på tragisk vis. Man kan virkelig spørre seg hvorfor The Lilies har valgt å kombinere Iggy sin raspende, sykt kule stemme med irriterende Disneyfilm-koringer og en ”seriøs”, brasiliansk-engelsk musikal-vokal.
Det er meget mulig at bandet faktisk prøver å være tullete og komiske her (teksten er jo bare sååå morsom: Why do Americans fight/ why do brazilians dance/ I don't know why), men det blir mest trist. Unntaket er det lille partiet der rockelegenden får synge nesten uforstyrret, omtrent ett minutt uti låta. Nei, hør heller på Danger Mouse & Sparklehorse-låta Pain, der Iggys vokal er utnyttet på en mye bedre måte.
Jean Et Jeanne er et smertefullt studie i anstrengt, brasiliansk harry-synging, som selv ikke kan reddes fullstendig av vakre blåsere, uvant banjobruk og fengende rytmer. O Mar er en annen ufokusert og overjovial låt, mens Jennifer Et La Serviette derimot er en ganske nydelig og spennende liten instrumental.
We Are The Lilies redder seg noe inn ved hjelp av roligere låter som den kjærkomment stillfarne Marie, der Jane Birkin synger på forførende fransk manér, og eteriske Oh Bahià. På sistnevnte er endelig ekko-koringene perfekt plassert, og man kan flyte langs eviglange brasilianske strender mens man lytter til liflige rytmer og deilig, sleasy piano og el-gitar. Men! Låta inneholder en pause med omtrent fem minutters stillhet, en ”skjult spor”-gimmick som i hvert fall undertegnede synes var kulest på andre siden av 2010. (Hør f.eks: Kings of Leons Holy Roller Novocaine).
The Lilies på Myspace
