De eksentriske alternativ-rockerne i Deerhoof er tilbake med sitt tiende studioalbum, og det første på indie-platelskapet Polyvinyl. For de mange som ikke er innvidde i Deerhoofs underlige verden: Deerhoof er et svært kritikerrost, (men fortsatt relativt lite kjent i de videre kretser) japansk-amerikansk band på trettende året i sin karriere, bestående av en kvinnelig vokalist fra Japan backet av en gjeng støyrockere fra USA. Det er vanskelig å beskrive bandet med noen mer konkret genrebetegnelse enn "alternativ rock", men som referansepunkt kan man si at Deerhoof kan plasseres mer innenfor den eksperimentelle båsen av moderne alternativ rock, sammen med band som f. eks. Dirty Projectors.

Gjennom sine ti tidligere album har Deerhoof aldri vært redde for å fremstå som sære, men tvert i mot heller virket bekymret for å være for lett tilgjengelige. Deerhoof vs. Evil er intet unntak, dette albumet krever også det lille ekstra av lytteren. Men å mykne opp til Deerhoofs sound er denne gangen lettere enn noen gang tidligere! Allerede på andresporet Behold a Marvel in the Darkness får vi en trivelig liten popsang som er svært fengende allerede på første gjennomlyttet. På No One Asked to Dance legges støyende gitarer til side for behagelige sydenlandske rytmer med flamenco-gitar og en herlig retro-feel. Super Duper Rescue Heads er en sær og ekstremt sjarmerende liten kjærlighetssang om å være hverandres 'superhelter' ved å være der fra hverandre: "me to the rescue", "you to the rescue" - "I'll never be alone" synger vokalist Matsuzaki.

Deerhoof er snillere og mer poppete på mange av sangene i Deerhoof vs. Evil, som sånn sett kan sammenliknes med Dirty Projectors Bitte Orca - når bandet legger til siden sine ambisjoner om å være mest mulig rare, ender de faktisk opp med å skape ekstremt velsmidde og jordnære poplåter. Bitte Orca inneholdt faktisk så lett tilgjengelig popmateriale at en av låtene ble coveret av Solange Knowles, men Deerhoof er ikke helt der enda - bare nesten! Når I Did Crimes for You begynner med akustisk gitar og en mild klapperytme tror vi et Paul Simon-nummer er i gang, og denne låta kan slik lett virke som et av Deerhoofs snilleste sanger hittil. Men med en fantastisk oppbygning tar den oss på det siste minuttet gjennom dream pop-aktige gitarer, og tar lytteren på senga ved å til slutt være den kanskje aller høyest svevende låta på albumet.

Deerhoof vs. Evil går innom så mange ulike stiler innenfor den alternative rocken, at det kan minne om Yo La Tengos I Am Not Afraid Of You And I Will Beat Your Ass - en lang kavalkade i ulike stiler og en kraftdemonstrasjon i kreativitet og ambisjon fra et selvsikkert og modent band med mange års fartstid. Og det er kanskje ikke det av alle deres album de vil bli husket best for i ettertid, men med sin variasjon og et knippe fantastiske enkeltsanger er det likevel så utvilsomt et man kan komme tilbake til - igjen og igjen.







Deerhoof på Myspace