The Libertines bestod en gang av fire medlemmer, hvor Carl Barat og den mer velkjente Pete Doherty var frontmenn. I løpet av de få årene de eksisterte, leverte de to av de aller beste engelske rockealbum som er gitt ut de siste tiårene. Dessverre ble kjemien mellom Carl og Pete dårligere og dårligere. Det toppet seg når vår kjære narkotikaglade rockestjerne brøt seg inn hos Carl og stjal en bærbar pc og gamle antikke gitarer. Med andre ord kunne man se slutten på Libertines og Pete dannet et nytt band, Babyshambles. Etter dette har Pete fått mer oppmerksomhet for narkotika og modellkjærester enn musikken. Carl derimot har holdt seg i skyggen, men trer nå fram i rampelyset med sitt nye band Dirty Pretty Things.

Jeg kan innrømme at mine forventinger til dette albumet ikke var de helt store. Det sier seg selv at en mann som har vært med å lage to rockeklassikere allerede, skal være flink om han greier å toppe det. I tillegg har kompisen fra Libertines som enda lager knakende god rock, selv om narkotikaen ofte tar overhånd, laget et helstøpt album med Babyshambles. Dermed har Carl satt seg i en vanskelig situasjon. Det blir som det velkjente utrykket, ”å hoppe etter Wirkola, hvor Carl er både Wirkola og neste hopper.

Kanskje er det på grunn av mine lave forventinger, men dette albumet overrasket meg positivt. Dirty Pretty Things med Carl i spissen kjører i gang med et meget bra åpningsspor i Deadwood som inneholder en velkjent gitar og en stemning som man ikke har hørt siden de tidligere omtalt Libertines platene. Det er som om de har gått i studio og bare kost seg med å lage rock som får både hjerne og hjerte med på laget. Tredje sporet og singlen Bang Bang you`re dead er en herlig fengende låt, med en trompet og gitar som får deg til å kose deg foran anlegget. Og slik fortsetter det.

Det skal sies at dette ikke er nyskapende eller særlig originalt, men følger i samme spor som det Libertines gjorde i sine glansdager. Så om du allerede er fan av det Pete og Carl gjorde sammen, så vil du storkose deg med dette også. Platen er fylt med rock slik bare briter kan lage, og låter som får deg til å løfte på smilbåndet og løsne på rockefoten. Og sist men ikke minst, gitarriffene til Carl på enkelte låter er så deilig å høre på, at man rett og slett ikke kan unnlate nynne med på klimpringen.

Jeg kan dermed opplyse om at Dirty Pretty Things har levert et meget godkjent album. Et overraskende bra album rett og slett. Liker du rocken som har kommet fra de britiske øyene de siste årene, så vil du storkose deg med denne platen. Den er ikke helt på høyde med det som Libertines leverte, men det skal også mye til å nærme seg det nivået. Og ikke se bort ifra, etter noen gjennomlyttinger av platen til DPT, så vil du selv se at Carl ikke er dårligere enn Pete. Det eneste Pete nå kan skryte på seg å enda være best i, er fråtsing i modeller og narko. For når det kommer til musikk har Carl tatt han igjen på oppløssiden. Så få vi bare se om begge kommer i mål. Dirty Pretty Things er i alle fall på god vei.


8/10