Yuck er bandet som høres ut som det er fra et amerikansk college på 90-tallet, men som egentlig er 20 år gamle Daniel Blumberg og Max Bloom sitt nye prosjekt. Som 16-åringer ble de Londonfødte guttene i Cajun Dance Party utsatt for en massehype fra NME, for så like kjapt bli dratt ned på bakken igjen av kritikerne. Nå er de tilbake med ny rytmeseksjon og et helt annet lydbilde. Forventningene er ikke mindre denne gangen, og bandet var på NMEs Band to Watch i 2010 og BBC's Sound of 2011. Denne gangen leverer de, og Yuck treffer mange rockeres ømme punkter med deres debut.

Dette er støy og shoegaze som plasserer seg et sted mellom Dinosaur JR og My Bloody Valentine. Av dagens musikk er det naturlig å trekke linjer til Best Coast, Beach House og Smith Westerns. Bandet oppgir selv Pavement og Sparklehore som sine største inspirasjonskilder, men lydbildet minner kanskje mer om tidlig Sonic Youth. Viktigere enn hvordan de høres ut, er hva Yuck faktisk gjør med denne lyden.

Albumet åpner sterkt med den lengtende «Get Away». Det er store fuzzgitarer og feedback, før de smeller inn i den hypnotiserende «The Wall». Med tre akkorder og den repeterende linjen «Trying to make it through the wall, you can see me if you're tall» overbebeviser Yuck med sin minimalistiske slackerrock. For å bruke en gammel punkklisjé; Det spiller ingen rolle om det bare er tre akkorder, så lenge det er de riktige akkordene.

På «Shook down» forsetter den lekne fuzzgitaren fra åpningsporet, før bandet skrur opp tempoet i «Holing Out». Yuck viser også at de kan skrive ballader med den vakre «Suicide Policeman». Førstesingelen «Georgia» ble spilt inn i god DIY stil med Blumbergs 15-år gamle lillesøster på vokal. Dette er kanskje den mest tilgjengelige låta på albumet, og tankene vandrer til The Cure's «Friday I'm In Love».

Yuck går litt tom for damp utover i albumet, men med «Operation» skrur Yuck opp temperaturen på nytt med gitarer som ville gjort J Mascis stolt. Bandet demonstrerer gang på gang at de har teft for de gode melodiene. I den nedstrippede «Sunday» synger Blumberg uskyldig «I've got a choice now, I've got a voice now», og Blumbergs rett-på-sak sentimentalitet er gjennomgående i lyrikken.

De unge guttene viser hvordan man kan være et friskt pust uten å sprenge grenser med deres gitardrevne lo-fi. Bandet gjenoppdager shoegaze, grunge, fuzz og mange andre elementer fra sent 80-/ tidlig 90-talls indie. Bandet har fortsatt litt igjen før de har funnet sin egen sound fremfor å låne fra fortidens gold soundz, men alt i alt er Yuck et album som både gleder og engasjerer.




PS. Yuck er allerede bekreftet til Slottsfjell 2011