Låtene bygger på de samme prinsippene som tidligere. Det er hard rock, hvor gitarriff og Coverdales stemme er sentrale elementer, og et par ballader inni mellom. I utgangspunktet en helt kurrant oppskrift, men Coverdale og co får det ikke helt til å stemme. Det blir for traurig og banalt. Riffene ligner på det man har hørt før, og med tekstlinjer som Now I realize, as I look in your eyes, this must be love, Take me as I am, I´ll do the best I can, for your love og Broken hearts & bitter tears, will be the death of me, får man assosiasjoner til en tenårinsdagsbok i større grad enn til et hard rock-album - utgitt av menn i 60-årene som har så langt hår at de ennå kan bite i det.
Klapp på skuldra skal de ha for å være tro mot det de driver med og for å opprettholde motivasjonen. Resultatet er imidlertid ikke godt nok til å klappe hender, noe bandets trofaste fanskare sannsynligvis ikke vil være enige i.
Whitesnake på MySpace.
