Rumble In Rhodos spiller energisk indierock, med et snev av screamo og vibber fra punk/hardcore. Kjent for å bygge opp låtene med gode melodier, rytmiske riff og en herlig driv. På den nye plata er riktignok fengende og velprodusert indie rock en mer korrekt beskrivelse. Basslinjene på åpningslåta ”Celebrate The Abundance” er som tatt rett ut av en 70-talls funk låt, og der er tydelig at produsent duoen fra Montee, Anders Tjore og Erlend Mokkelbost har satt sitt preg på sounden. Den lyse og ”punka” vokalen til Tomas Bratlie er fortsatt like energisk som før, og han rir på refrenget støttet av en vegg med grom lyd. For der det noe som er helt sikkert, er det at denne skiva er vannvittig bra produsert.
Lag på lag med bass, gitarer, trommer fine overganger og fyldige melodier strømmer ut av høytalerne under hele albumet. Produktet er et herlig fengende album mer eller mindre blottet for dødpunkt. ”Carve Visage” er et godt eksempel på det nye uttrykket, og band som The Clash på sitt mest funky er referanser som dukker opp. En grusomt god låt som man bare vil høre om og om igjen, og gitarlinjene er så deilig at David Bratlie risikerer homoerotisk antasting hvis undertegnede møter han bedugget på en av hovedstadens rockebuler.
”Bold Not Tragic” er også en perle som får pekefingeren til å danse i takt fra første sekund, og de kule overgangene og de stakkato trommene minner om At The Drive-In på sitt beste. ”Soft Insulated Days” er også et høydepunkt i seg selv, og en typisk hit som når det bredeste utvalget av lyttere. Singelen "White Dancing" blander inn den samme The Clash følelsen med moderne rock, og resultatet er kanskje den mest dansbare på skiva. Levner liten tvil om at Montee-gutta har en finger med i spillet på denne. Bandet spiller også generelt på et større register enn tidligere. ”Oasis Innside Out” som også kanskje er undertegnedes favoritt, blander både energi, funk, og glimrende rock. Låta har et vanvittig trøkk som blåser deg bakover, og herlige melodier, og herr Bratlie på vokalen gjør en utrolig bra vokalprestasjon med stor innlevelse.
Rent helhetlig mangler skiva en skikkelig hit, og et par ekstra godlåter, men det ”nye” friske Rumble In Rhodos gjør deg garantert til lytteslave i lang tid fremover. Det blir for eksempel litt for rart på ”Ruins”, og det minner mer om noe som kunne vært tittelsporet på tv-serier som Airwolf eller A-Team fra 80-tallet. Det mangler også noen godlåter til for at denne skal nå helt opp.
Musikalsk har Rumble in Rhodos alltid vært et band med et stort spekter på referanser, men med Signs Of Fervent Devotion har de utvidet horisonten ytterligere. I stedet for å ende opp som ett typisk monotont postpunk band, har de utfordret seg selv og laget et dynamisk produkt som både vil glede gamle og nye fans. En energisk bombe av et album, som garantert gir timevis med musikalsk ereksjon og svette ørekanaler.
Hør hele albumet her:
