The Kills - Blood Pressures
Het plate av The Kills
Ordet sexy blir ofte brukt for å omtale musikken til The Kills. Om det har noe med at det er Allison Mosshart, altså en kvinne, som er frontfiguren vites ikke, men det samme ordet blir også brukt for å omtale Yeah Yeah Yeahs musikk, med Karen O i front. Det har vel sikkert blitt brukt om Dead Weather også, og ble garantert brukt om Blondie. Men kvinne eller ei, The Kills låter veldig sexy. Blood Pressures byr på seige og groovy bluespartier krydret med dansegulvpunk som tvinger deg til i det minste å svaie lett med i svingene. En duo bestående av gitar og trommemaskin holder tydeligvis i massevis for å lage bra rock i dag, og snart trenger vi vel ikke gitaren heller.
Blood Pressures åpner med den glimrende låta Future Starts Slow, som minner veldig om allerede nevnte Yeah Yeah Yeahs It’s Blitz fra 2009. Det er trommene som sørger for drivet i låta, mens gitaren bare er ekstra topping. Det at både Mosshart og Jamie Hince synger sammen på den gir lydbildet ekstra dybde. Satellite gir meg følelsen av at oppholdet i Dead Weather har vært med å sette litt preg på hvordan The Kills post-Jack White-flørten skal høres ut, før The Heart Is a Beating Drum er den låta som best får frem hvor sexy dette bandet kan være med sin lettere arrogante og messende holdning.
Svakest er The Kills når de lar Hince synge alene. Jeg sier ikke at det skyldes han alene, men hans låt Wild Charms er betraktelig svakere enn de øvrige 10. Om ikke annet får dette hvileskjæret ihvertfall den neste låta til å framstå som kanskje platas høydepunkt. DNA sniker seg fram og den svinger, men i et hypnotiserende lavt tempo.
For lavt blir tempoet i The Last Goodbye. Ålreit låt, forsåvidt, men den blir for uinteressant for meg. Det blir pent og pyntelig, og for lite damp og hotness. Den er heldigvis ikke borte for godt, og sump-rocklåta Pots and Pans avslutter Blood Pressures med hodet høyt hevet.
The Kills har levert en plate som på sitt beste sitter som et skudd. Noen svake låter trekker ned helhetsinntrykket, men overvekten er tross alt på de gode. Alison Mosshart er en naturbegavet frontfigur og driver bandet framover. De skriver låtene sammen, men det er hun som gir dette det lille ekstra. For meg, ihvertfall.
The Kills på nett
Blood Pressures åpner med den glimrende låta Future Starts Slow, som minner veldig om allerede nevnte Yeah Yeah Yeahs It’s Blitz fra 2009. Det er trommene som sørger for drivet i låta, mens gitaren bare er ekstra topping. Det at både Mosshart og Jamie Hince synger sammen på den gir lydbildet ekstra dybde. Satellite gir meg følelsen av at oppholdet i Dead Weather har vært med å sette litt preg på hvordan The Kills post-Jack White-flørten skal høres ut, før The Heart Is a Beating Drum er den låta som best får frem hvor sexy dette bandet kan være med sin lettere arrogante og messende holdning.
Svakest er The Kills når de lar Hince synge alene. Jeg sier ikke at det skyldes han alene, men hans låt Wild Charms er betraktelig svakere enn de øvrige 10. Om ikke annet får dette hvileskjæret ihvertfall den neste låta til å framstå som kanskje platas høydepunkt. DNA sniker seg fram og den svinger, men i et hypnotiserende lavt tempo.
For lavt blir tempoet i The Last Goodbye. Ålreit låt, forsåvidt, men den blir for uinteressant for meg. Det blir pent og pyntelig, og for lite damp og hotness. Den er heldigvis ikke borte for godt, og sump-rocklåta Pots and Pans avslutter Blood Pressures med hodet høyt hevet.
The Kills har levert en plate som på sitt beste sitter som et skudd. Noen svake låter trekker ned helhetsinntrykket, men overvekten er tross alt på de gode. Alison Mosshart er en naturbegavet frontfigur og driver bandet framover. De skriver låtene sammen, men det er hun som gir dette det lille ekstra. For meg, ihvertfall.
The Kills på nett
FLERE ANMELDELSER
The Black Keys - Ohio Players
Skivebom med skiveutglidning. To til tre gode låter av totalt fjorten er ironisk imponerende til å være Dan Auerbach og Patrick Carney. Kanskje er det Beck sin skyld. >>
Vampire Weekend - Only God Was Above Us
Brooklyn-bandet er tilbake med et sterkt, dog noe desillusjonert, album >>
The Good The Bad The Zugly - Decade of Regression
De nye prinsene av rodeoen. Femten år i bransjen markeres med en blanding av gamle og nye ideer. Lavterskel og høyt taknivå. >>
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>