Insense er et typisk undergrunnsband som har turnert i årevis uten å helt få den oppmerksomheten de fortjener. De spiller en slags metalcore/hardcore hybrid med enkelte meget tekniske herligheter. På åpningslåta ”Death For Me, Death For You” låter det i hvert fall relativt mattemetall ala Meshuggah når et tungt riff kommer sammen med hissig dobbelbass på første versjelinje. Spor nummer 2, ”Surviving Self Resentment” følger også opp med samme stil. Det låter litt mer melodiøst enn før, og til tider litt mykere, men den kompromissløse ekstreme metall sounden ligger latent i bakgrunnen. Den svenske superprodusenten Daniel Bergstrand, og In Flames frontmann og Insense manager Anders Fridén(Selective Notes) har sammen polert litt på lyden. Musikken er derfor tydelig inspirert av det mektige lydbildet til nevnte In Flames, og det er veldig MYE lyd.
Men, den mektige lyden kler bandet. Den harde metalcore sounden Insense har blitt kjent for, som er mye inspirert av 90-talls hardcore, metalcore som Hatebreed, og mer ekstrem norsk metall har blitt videreutviklet på en positiv måte. På for eksempel ”Alone In The Crowd” viser bandet at de kan lage gode fengende refreng, og låta har en litt Stone Sour feel skapt for større scener(uten at de to bandene egentlig kan sammeliknes).
”Perversion” er en hard jævel som treffer lytteren umiddelbart, og teknisk riffing og trommer møtes i en fire minutter lang maktdemonstrasjon. Et skikkelig tungt riff etter 1 minutt gjør det umulig å ikke ville spille luftgitar og knekke nakken gjennom sint headbanging. ”Nothing To Live For” er kanskje platas kuleste, og en Tommy Hjelm som herjer med vokalen. Her er det også seig og briljant riffing og en gitarsolo i Dimebag klasse. Trommisen og bassisten treffer også mange av de dype tonene samtidig, som skaper en riktig så hardtslående effekt. Outroen på nevnte ”Perversion” er helt latterlig fet. Teknisk er jo også gutta i Insense helt hinsides, og spesielt trommis Truls imponerer stort under hele skiva. Så Burn In Beatiful Fire får noen skikkelige perler mot slutten etter noen middelmådige låter midtveis.
Som albumtittelen nesten tilsier så møtes hardt og noe mykt på den ”nye” sounden til Insense. De når helt klart et bredere publikum, og albumet er mesterlig produsert, men de trenger nok enda en utgivelse med herr Bergstrand bak spakene før den helhetlige låtkvaliteten går enda ett hakk opp. Potensialet er enormt, men denne plata blir litt for mye av alt, og har ingen klar linje.
Hør hele albumet på Wimp
