Like Rats From A Sinking Ship - We Get Along Like
The Shape Of Punk That Was
Jeg husker årene rundt årtusenskiftet. Refused hadde i 1997 gitt ut den plata som skulle forandre punken nok en gang. De gikk fra å være et old school hardcoreband til å definere sjangeren på nytt. Alle skulle spille screamo nå. Her hjemme ble JR Ewing fort ledende, mens internasjonalt var det band som The Blood Brothers og Locust som tok over pinnen etter Dennis Lyxzén, David Sandstrøm og kompani. Innen de nye tiåret (00-tallet) var halvveis var mange lei.
Like Rats From A Sinking Ship går i så måte mot strømmen. Mer internasjonalt i snittet enn det som har vært vanlig her til lands, mer like The Blood Brothers enn JR Ewing. Nei takk til dansevennlig punk med screamo-vokal, ja takk til kompromissløs hardcore. Screamo er ikke lenger den trendye sjangeren den en gang var, og godt er kanskje det. Det virker rett og slett som om den har hatt godt av noen år i stillheten, for på denne plata høres det plustelig vitalt ut igjen. We Get Along Like A House On Fire (som plata heter. Bandnavn og tittel kombinert var for langt for tittelfeltet) er produsert av Alex Newport som tidligere har produsert både At The Drive-In, Mars Volta og nevnte Locust. Det er lett å høre at det er en mann som kan sakene sine. Dette er godt håndverk, og heldigvis er plata verken klinisk fri for fuzzgitar eller overlesset med start-stopp-riff.
We Get Along Like A House On Fire begynner på herlig brutal vis. En stemme forteller: Wanting people to listen, you can’t just tap them on their shoulder anymore. You have to hit them with a sledge hammer. Og så gjør de nærmest akkurat det, for førstelåta From Russia With Crabs er blant platas mest brutale. Det låter som et mandig The Blood Brothers. De slår ikke like hardt med slegga hele veien gjennom, men felles for de fleste låtene er at de holder et gledelig høyt nivå. Synthen som ligger i bånd på Peace, Love & Bankruptc kunne blitt feil, men etter noen runder på spilleren er den faktisk helt riktig.
Som nevnt er nok The Blood Brothers en inspirasjonskilde, og sjøl om likhetene går igjen gjennom hele plata snakker vi ikke her om noen kopi. De tilfører mye på egen hånd, og har et mye tyngre uttrykk enn sine amerikanske kollegaer. Likevel er ikke de gode melodiene vanskelig å finne. Når de drar det hele ned et par hakk er det plutselig et annet amerikansk band med et mye mer tradisjonelt hardcore/punkrock-uutrykk man drar litt kjensel på: The Bronx. Hør bare på Sleep vs. Shark Week. Dette er utvilsomt en styrke for Like Rats From A Sinking Ship. Det er mye mer enn et screamo-band. Tidvis kan man også trekke paralleller til noen av banda som gis ut på Boston hardcore-labelet Bridge 9. På One Bird In The Hand Is Worth Nothing er vi over i det episke og dronete. Platas norske alibi, Mørketid, er rett fram, beinhard hardcore, før det ni minutter lange avslutningssporet Beneath A Plastic Sun tar oss over i det episke igjen, men denne gangen i en retning med klart stonerslektskap. Jaggu slenger de ikke inn litt jazz også. Disse gutta har tydelig flere strenger å spille på.
We Get Along Like A House On Fire er rett og slett en plate som fortjener et større publikum enn det den får. Hardcore som hardcore kommer alltid til å være en undergrunnssjanger, både til lands og til vanns. Så får heller Like Rats From A Sinking Ship trøste seg med at de har gitt ut en plate som ihvertfall får annerkjennelse fra den indre krets. Det er ikke alltid så lett det heller, skal jeg si dere.
Myspace
Like Rats From A Sinking Ship går i så måte mot strømmen. Mer internasjonalt i snittet enn det som har vært vanlig her til lands, mer like The Blood Brothers enn JR Ewing. Nei takk til dansevennlig punk med screamo-vokal, ja takk til kompromissløs hardcore. Screamo er ikke lenger den trendye sjangeren den en gang var, og godt er kanskje det. Det virker rett og slett som om den har hatt godt av noen år i stillheten, for på denne plata høres det plustelig vitalt ut igjen. We Get Along Like A House On Fire (som plata heter. Bandnavn og tittel kombinert var for langt for tittelfeltet) er produsert av Alex Newport som tidligere har produsert både At The Drive-In, Mars Volta og nevnte Locust. Det er lett å høre at det er en mann som kan sakene sine. Dette er godt håndverk, og heldigvis er plata verken klinisk fri for fuzzgitar eller overlesset med start-stopp-riff.
We Get Along Like A House On Fire begynner på herlig brutal vis. En stemme forteller: Wanting people to listen, you can’t just tap them on their shoulder anymore. You have to hit them with a sledge hammer. Og så gjør de nærmest akkurat det, for førstelåta From Russia With Crabs er blant platas mest brutale. Det låter som et mandig The Blood Brothers. De slår ikke like hardt med slegga hele veien gjennom, men felles for de fleste låtene er at de holder et gledelig høyt nivå. Synthen som ligger i bånd på Peace, Love & Bankruptc kunne blitt feil, men etter noen runder på spilleren er den faktisk helt riktig.
Som nevnt er nok The Blood Brothers en inspirasjonskilde, og sjøl om likhetene går igjen gjennom hele plata snakker vi ikke her om noen kopi. De tilfører mye på egen hånd, og har et mye tyngre uttrykk enn sine amerikanske kollegaer. Likevel er ikke de gode melodiene vanskelig å finne. Når de drar det hele ned et par hakk er det plutselig et annet amerikansk band med et mye mer tradisjonelt hardcore/punkrock-uutrykk man drar litt kjensel på: The Bronx. Hør bare på Sleep vs. Shark Week. Dette er utvilsomt en styrke for Like Rats From A Sinking Ship. Det er mye mer enn et screamo-band. Tidvis kan man også trekke paralleller til noen av banda som gis ut på Boston hardcore-labelet Bridge 9. På One Bird In The Hand Is Worth Nothing er vi over i det episke og dronete. Platas norske alibi, Mørketid, er rett fram, beinhard hardcore, før det ni minutter lange avslutningssporet Beneath A Plastic Sun tar oss over i det episke igjen, men denne gangen i en retning med klart stonerslektskap. Jaggu slenger de ikke inn litt jazz også. Disse gutta har tydelig flere strenger å spille på.
We Get Along Like A House On Fire er rett og slett en plate som fortjener et større publikum enn det den får. Hardcore som hardcore kommer alltid til å være en undergrunnssjanger, både til lands og til vanns. Så får heller Like Rats From A Sinking Ship trøste seg med at de har gitt ut en plate som ihvertfall får annerkjennelse fra den indre krets. Det er ikke alltid så lett det heller, skal jeg si dere.
Myspace
FLERE ANMELDELSER
Chelsea Wolfe - She Reaches Out To She Reaches Out To She
Chelsea Wolfe sitt syvende studioalbum er hennes sterkeste utgivelse på flere år. >>
Metteson - Look To A Star
Etterlengtet og solid debut etterlater oss tilstrekkelig forsynt heller enn sulten på mer. >>
Bokassa - All Out Of Dreams
Bomber og granater, kuler og krutt. Bokassa leverer blitzkrieg rock full av høyspenning. >>
Skvadron - Står i Flammer
Det nokså ferske bandet Skvadron er ute med sitt andre album, og det har vorte ei berg og dal-bane, fylt av energi, høge toppar, og eit par skarpe svingar. >>
Sivert Høyem - On An Island
Nordlys i lydformat. For å oppleve nordlys må man være tålmodig og i riktige omgivelser. Med det som premiss er Sivert Høyem ikonisk. >>