Kjernen i tUnE-yArDs musikk er Garbus’ ukulele og lett forstyrrende, men svært elastiske røst. Ukulelen og flere av de solfylte melodiene setter et folky preg over materialet hennes, men det spes også på med dub-lefling, R&B og afrikanske trommerytmer. Alt kjøres gjennom et slags pop-format, og til tross for alle de forskjellige elementene w h o k i l l har å by på, kommer ikke denne skiven til å distrahere lytteren mer enn det vedkommende føler for. Dette er lettfattelig musikk som likevel besitter dype, beundringsverdige kvaliteter man først etter noe tid kan sette ordentlig pris på.
Lyrisk kan tUnE-yArDs ofte mildt sagt være skremmende. Med bemerkelsesverdige tekstlinjer som ”There is a freedom in violence that I don’t understand and like I’ve never felt before” metter hun i stor grad de bisarritetsfikserte, spesielt med tanke på den relativt lystige stilen tekstene gjerne blir presentert i – en egenskap det helt klart er verdt å rose henne for. Både musikalsk og tekstmessig leverer hun et ferskt og sensurfritt uttrykk som det godt skal gjøres ikke å verdsette.
w h o k i l l er en veldig ambisiøs plate, men likevel gjør ikke alltid tUnE-yArDs’ ideer altfor mye ut av seg. De er ikke en mangelvare for enkvinnesorkestret, men de står i noen tilfeller for et nokså intetsigende driv, som på det mørke sporet Wooly Wolly Gong. De spooky tendensene gir lite, selv om det hele låter noenlunde besynderlig. Det overveldende DIY-preget fra førsteskiven, som tUnE-yArDs spilte inn hjemme på diktafon, er dog redusert, og irritasjonen over det nevnte minuset er langt fra langvarig.
Summa summarum er w h o k i l l en rimelig sterk skive som sannsynligvis kunne vært enda sterkere. Til neste gang gjør den rastløse Merrill Garbus kanskje lurt i å konsentrere galskapen mer enn det som nå er tilfelle. Uansett er som oftest det presenterte vanviddet på denne platen mer enn fornøyelig. Og håpene for at tUnE-yArDs' eksentriske ånd og sjarm vil resultere i enda sterkere utgivelser i fremtiden er store.
tUnE-yArDs på Myspace
