Kakkmaddafakka har lenge hatt rykte på seg som et av landets mest underholdende liveband. Senest under årets by:Larm fikk bergenserne anmelder og resten av publikum til å danse så gulvet gynget i et sirkus av en konsert. Energien har imidlertid blitt igjen på scena, og bandets første utgivelse Down To Earth fikk rett og slett slakt (Dagbladet omtalte skiva som "nachspielmusikk"). Tross en viss suksess, blant annet som kandidat til MTVs kåring av 2008s beste norske band, har bergenserne aldri blitt helt akseptert. Nettopp fordi de ikke leverer på plate. Kanskje det hadde vært best å holde seg unna studio, og forbli et liveband? Svaret er nei. Hest er beviset på at Kakkmaddafakka kan lage fest også på plate.
Fra første låt er det klokkeklart for enhver at dette handler om å ha det moro. Og om jenter, ikke minst. Ikke bare på den uimotståelige singelutgivelsen Restless synges det om det kvinnelige kjønn. Det gjøres også på andre-, tredje-, fjerde-, femte-, og ja, sjettelåta. Det handler om sjekking, jenter uten selvtillit, tafsing og dansing. Nevnte Restless og Is She må trekkes fram som absolutte høydepunkter. Intelektuelt er det ikke, men så er også dette en skive laget for lørdagskvelden.
Til forskjell fra de foregående, uimotståelig catchy låtene, er sjuende låt Heidelberg en ren instrumental dansebeat som ikke helt klarer å fenge. Funky Gangsta får imidlertid fart på beina igjen. Platas siste og eneste norskspråklige låt er Drø Sø, som i følge en medfølgende guide til bergenslangspråket "ballabang", betyr fyllesyk. Og handler om nettopp tømmermenn. Tekstene er akk så enkle og pubertale, men samtidig lekne, velkomponerte og dansbare. Tekstlinjer som "Eg var så jævli ute i går. Nå e eg inne. Ooohooh!" på Drø Sø vil garantert få deg til å danse. Erlend Øye har for øvrig bidratt med tekstskriving på blant annet nevnte låt. Budskapet er ikke vanskeligere enn: Slå deg løs! Eller som Kakkmaddafakka sier det: "Party is a trend that never stops".
Hest er kort sagt en stor porsjon musikkglede som løfter Kakkmaddafakka til vestlands- og dansebrødrene Casiokids og Datarocks nivå. Et spark i ballene til de som mener Kakkamaddafakka burde holdt seg unna studio.
