Men med sin 21. studioplate ute, kommer jeg ikke unna uten å iallefall nevne én klassiker og must-have til platesamlingen, nemlig vakre og skjøre "Pieces of The Sky. Her finner du bl.a tribute-låta til mentor og venn Gram Parsons (her trengs det virkelig ingen nærmere introduksjon), nydelige Boulder to Birmingham.
På Hard Bargain har Harris mye på hjertet, og åpningslåta The Road er enda en hyllest til Parsons, mannen som lærte henne alt om country-musikken og turnélivet, og den eneste grunnen til at hun er her idag, som hun så ydmykt sier selv.
En annen som har betydd mye for Harris er Kate McGarrigle, den kanadiske sangerinnen og mor til Martha og Rufus Wainwright, som døde av kreft ifjor. Darlin' Kate er som et avskjedsbrev å regne, og her skorter det virkelig ikke på tristhetene.
Finn fram kleenexen, og legg deg i fosterstilling med en gang.
Hvis det blir for mye med alle tragediene, som på Home Sweet Home som tar for seg den harde kampen om hjemløshet, eller tilstanden etter orkanen Katrina på New Orleans, er det bare å hoppe til Big Black Dog. Denne handler om en, ja, stor svart hund, og er platas eneste feel-good låt, dog det skal nevnes at bikkja holder til på senteret for hjemløse hunder som hun driver selv. Akk og ve.
Hard bargain er full av historier som får tankene til å vandre, og klumpen i halsen til å motvillig vokse. Etter nesten 30 år i bransjen, er stemmen hennes like vakker som alltid, og plata har en slags tilbakelent produksjon, noe som gjør lydbildet mykt og behagelig. Nesten for behagelig. Og dette ble da i overkant trist. Emmylou Harris har skrevet 11 av de 13 sporene selv, og jeg må dra frem tittlesporet signert Ron Sexsmith som skivas beste.
Så jeg sier som en av tekstlinjene på tittellåta, etter å ha fordøyd skiva: "I'm a bit run down, but I'm okay".
