På sitt beste har Arch Enemy vært i stand til å lage noe av det mest antemiske levenet moderne metall har blitt velsignet med. Nevehyttende spor som We Will Rise, Nemesis og Revolutions Begins har satt standarden for krysningen av musikalsk larm, snerrende kvinnevokal og flaggvaiende opprørsånd. Men selv om Khaos Legions, Arch Enemys syvende album, følger tema og formel til punkt og prikke, gjør en frustrerende mangel på det minneverdige at det sannsynligvis vil bli husket – eller ikke husket – som en av bandets mer forglemmelige stunder.

Oppskriften er der dog fra første stund. Ved slutten av et stemningsbyggende åpningsspor introduserer en noenlunde useriøs fortellerstemme oss for den fiktive motstandbevegelsen denne skiven baserer seg på, og derfra diskes det opp med melodisk dødsmetall av den aldri spesielt overveldende, men helt akseptable sorten. Og i tillegg til et par instrumentale intermezzoer sørger en regelmessig veksling mellom det travende og det heseblesende for at ting ikke stagnerer med det første.

Khaos Legions’ kardinalsynd er nok først og fremst heller at altfor mange av låtene er i behov av en ordentlig identitet. Platen glimter til med Under Black Flags We March og Thorns In My Flesh, men de sterke låtene forblir uansett en minoritet i forhold til den irriterende store mengden med resirkulert fyllstoff. Shred-faktoren er høy og profesjonalismen høyere, men, unnskyld, godlåtene er i bunn og grunn dessverre fraværende.

Når det er sagt, bør det likevel nevnes at gitarbrødrene Michael og Christopher Amott briljerer, og gir mye liv til låter som ellers ville vært direkte trettende. Det er faktisk de mer singalong-orienterte partiene som ødelegger på spor som singelen Bloodstained Cross, hvis ilende tempoer og generelle flyt hives ut av vinduet når det tilgjengelige, overtreige refrenget uheldigvis presenterer seg gang på gang.

En av grunnene til at Arch Enemy har løftet seg over flere av sine andre melodeath-kolleger, har vært den djevelske røsten besetningen har i den tyske frontkvinnen Angela Gossow. Et gjennomgående problem ved Arch Enemy har dog samtidig vært at nevnte tyskers vokalprestasjoner er en smule upålitelige. Her er innlevelsen unektelig (og umiskjennelig) karismatisk, men samtidig noe endimensjonal og i mangel av ordentlig bredde. Og til syvende og sist også litt til å gå lei av.

At det ikke er noe særlig å si på produksjonen ender kanskje bare opp med å forsterke misnøyen som følger når man må konstatere at man har å gjøre med en veldig middelmådig utgivelse. For Arch Enemy er et både godt, hardtarbeidende og talentfullt band, men på Khaos Legions kjører de irriterende mye på autopilot.





Arch Enemy på Myspace