I et nylig intervju med Consequense of Sound forteller trommeslager Michael Lerner at den nye plata har vært mye mer et bandprosjekt enn hva Hospice var. På sistnevnte var bandet kun et backingband til Silbermans allerede ferdigkomponerte musikk, på Burst Apart har bandet laget musikken i fellesskap. Sånn sett kan man kanskje si at The Antlers har beveget seg sakte men sikkert mot å bli et band; først Peter Silberman som soloartist, så Peter Silberman med musikere, og nå til slutt et fullt band.
Hospice var et konseptalbum. Fortellerstemmen var en mannlig sykepleier som innledet et forhold til en ung, kreftsyk kvinnelig pasient. Alle låtene dreiet rundt denne dystre tematiske bakgrunnen. Resultatet var storslått, kritikerne roste det opp i skyene, og The Antlers var plutselig en ny stjerne på den alternative rockescenen. Hvordan følger man opp en sånn plate? Jo, man lager Burst Apart.
Det første som må sies om The Antlers' nye utgivelse, er at den ikke er særlig umiddelbar. Dette er musikk som trenger en god del tålmodighet. Sakte, men sikkert siger låtene inn over deg – melodiene, stemningene, arrangementene, det rike lydbildet. Og ikke minst helheten. Burst Apart er et utrolig helhetlig album, der alle låtene, selv de mindre gode, virker som gjennomtenkte og viktige deler av albumets overordnede sammensetning.
Et eksempel på dette er hvordan singelsporet Every Night My Teeth Are Falling Out avsluttes med kaskader av støy, ebber sakte ut og glir over i instrumentalsporet Tiptoe, som igjen forbereder grunnen for Hounds. Isolert sett er ikke Tiptoe en spesielt stor låt, men i denne rollen, som en slags overgang mellom forskjellige lydbilder, blir den uhyre virkningsfull. Også Hounds er en låt av aller ypperste kvalitet, som med sparsommelige trommer, forsiktig gitarspill, et dunkelt, kjølig lydbilde og ulende vokal skaper en nesten overjordisk stemning.
Burst Apart inneholder noen flotte rockelåter i Parenthesis, I Don't Want Love, French Exit og allerede nevnte Every Night My Teeth Are Falling Out. I undertegnedes øyne fungerer det imidlertid aller best når bandet beveger seg over i et mer dvelende, elektronisk lydbilde, slik de gjør i nevnte Hounds og No Widows, og delvis også i Rolled Together og Corsicana. No Widows er en mørk og dyster perle av en låt, med smått uforståelige, men like fullt besnærende tekstlinjer av typen «No perfect love above / no punishment below» og «When they shake / say the wings won't break».
Fans av Hospice vil nok falle for fristelsen å sammenligne de to platene, for deretter å konkludere med at Burst Apart kanskje ikke er et fullt så skjellsettende verk som forgjengeren. Dette er ingen fruktbar sammenligning. Burst Apart viser et band som har lagt forrige suksess bak seg, flyttet blikket fremover, og søkt seg inn på nye musikalske stier. I mine øyne har de gjort noen veldig riktige valg. Og jeg merker at jeg allerede gleder meg noe innmari til fortsettelsen.
Se bandet diskutere den nye plata og spille flere av låtene på thealternateside.org
