Det flotte debutalbumet The Golden Record ble til med hjelp fra medlemmer av alle tre bandene, og de mange kokkene har klart å unngå uappetittlig musikalsk søl. Little Screams første album kan heller ses som sommeren 2011 i et hardt nøttebelegg - her er nemlig låter for enhver anledning, men med det fellestrekk at de har noe sommerlig delikat over seg.
Bare se her: Det nedstrippede åpningssporet The Lamb er flott å synke inn i søt, svett solingsrus til, mens låtas alvesang og spennende verktøylyder sørger for å holde en akkurat passe bevisst. På The Heron and the Fox er Sprengelmeyer og co inspirert av rutinerte kassegitarartister som Hope Sandoval og St. Vincent, ispedd lett melankolske, Sufjan Stevenske strofer og ditto syngestil (pre The Age of Adz).
Dermed er ikke låta akkurat banebrytende. Men den nostalgiske teksten, det stemningsfulle herrekoret og den frysningsskapende stemmeprestasjonen som Sprengelmeyer kommer med mot slutten av låta, gjør at The Heron and the Fox likevel vekker interesse. Et velegnet lydspor når man ligger i fanget til sin utkårede for øyeblikket, mens trærne tegner svarte silhuetter mot den lyst turkise juninatt-himmelen.
Your Radio kan spilles på den årlige fjellturen med familien i juli, der den sakte, men insisterende rytmen driver en videre gjennom lyngen. Der den bydende, budeie-lokkende vokalen maner en opp og forbi månelandskapsformasjonene ved tregrensa. Og de svevende koringene og den ubehøvlede perkusjonen effektfullt akkompagnerer fugleperspektivet mot de frodige dalbunnene.
Men The Golden Record er altså ikke bare laget for de himmelblå sommerdagene. Guyegaros maner frem lummerhet og løssluppent torden med sin snakkesynging, buldrende fuzzy elgitar-slag og en melodi som er rett ved å rakne i sømmene. For ikke å glemme Wild At Heart-tekstreferansene og de bluesy White Stripes-flørteriene. Rimelig kult!
Mens Boatman kan lyde på en folkefattig strand badet i ravfarget kveldslys, rett før det medbrakte idyll-ølet vannes ut av et plutselig, rensende skybrudd: En gøyal kombinasjon av trillende renessansetoner, smørglatte strykere, drønnende elgitar og voldsomme trommevirvler. Og lekne Red Hunting Jacket oppfordrer til kirsebærtyveri hos naboen mens klapping og naivt pianospill åpner låta. Når fuzzy elgitar og sprelsk tverrfløyte overtar bærer det videre til neste nabo, der man fnisende hopper over gjerdet og løper seg til barndommen gjennom vannsprederen, moro!
Man kan sikkert stille en rekke spørsmålstegn ved undertegnedes albumet-er-lik-sommeren-i-et-nøtteskall-hypotese, blant annet fordi for eksempel Black Cloud også er en velegnet sommerflørt-date-låt og dermed torpederer The Heron and the Fox sin unike "romanseposisjon". Men - avslutningssporet Hallowed passer i det minste som bikini på badestrand inn i denne hypotesen.
Denne låta er nemlig som en avskjedsode til august, med sin sørgelige Neil Youngske steel-gitar, langtrukne strofer og ikke minst - lyden av tett regn som treffer terrassen en kveld rett før skolestart. Den stillfarne jeremiaden følges av tordnende pauker og sutrende strykere, før regnet øker i styrke og den høstvarslende vinden får klokkespillet til å klirre sommeren farvel. Nydelig stemninsfullt!
Skal man følges av ett nytt album i sommer er altså The Golden Record et godt alternativ. Når man først trykker på "play" kan det virke som bare nok en singer-songwriter-skive, ispedd litt fengede, noe generisk indierock (Cannons). Men de subtile, dog spennende produksjonsgrepene gjør at albumet modnes og vokser på lytteren. Omtrent som sommerens første norske jordbær.
Little Scream på Myspace
