Kratic opererer hovedsaklig innenfor den seige, tungsinnede sludge-metallen, en undersjanger uten det største fotfeste her til lands. Bandet later ikke til å la seg begrense av alskens kategorisering, men det er nærmest utelukkende det gneldrende som gjelder Kratics hardtslående uttrykk. De få melodiske tilnærmingene kvartetten pryder seg med, kommer i form av kortvarige, støyrock-inspirerte sidesprang, som sørger for at neste salvo med groove-orientert styggedom gir enda større slagkraft.
Og når Kratic tenner alle plugger, blir lydbildet kolossalt. I Don’t Give A Fuck bør allerede være i stand til å fungere som et personlig autoritetstempel. I Meshuggah-aktig stil faller riffene som bomber, og frontmann Christian Bore står for den ene syrlige tiraden etter den andre. Ellers bedriver bandet vellykket lefling med den senere primitive råskapen til Sepultura på Babble, mens In Befalls Gojira-frieri gjør sangen til platens tyngste (og kanskje også beste) spor. Referansepunktene er mange, og miksen av det hele over gjennomsnittet potent.
Uten problemer sørger den lyriske siden ved Kratic for å styrke den generelle fiendtligheten i musikken. Verden skildres mang en gang som kald og meningsløs, og tidvis virker angrepene mot det tomme rutinelivet som de er i hundretall. Heldigvis besitter Kratic i nevnte Bore en vokalist med evnen til å spytte ut de asosiale glosene på et særdeles autentisk vis, samtidig som godrøsten også er fleksibel nok til å veksle mellom gutturale brøl og rasende glefsing.
La gå, Blabla Bullshit har også sine svake stunder. Spesielt My Room vekker blandede følelser, da spoken word-elementene i versene kun virker merkelige og noenlunde banale, mens det følgende refrenget er et av albumets aller sterkeste øyeblikk. Et knusende tungt, men hjerteskjærende melodisk refreng river den tidligere skepsisen sønder og sammen når det blir konstatert at ”there is nothing here”. I lengden går det i tillegg an å drukne litt i den repetitive riffteknikken, dog platens løp ikke varer lenge nok til at det burde gå noen på nervene.
Blabla Bullshit er nemlig ikke en spesielt langvarig opplevelse, men rekker likevel å sette sitt preg på lytteren før det hele er over. Kratic benytter seg godt av det øyeblikkelige ved egen formel, men potensialet til å lage de enda større låtene er der like fullt. Alt i alt er dette uansett et debutalbum som på ingen måte vil gå i glemmeboka med det første.
Hør Kratic på Spotify her
