For de som først og fremst er fans av det som vel kan kalles Death Cab for Cuties post-indie-periode, som kan sies å ha startet med Plans, byr Codes & Keys på mange strålende sanger i vant stil. Plans ga bandet mange nye fans med store hits som Soul Meets Body og I'll Follow You Into the Dark. Foruten å være det første albumet de utga på et stort plateselskap, introduserte Plans også en mer gjennomarbeidet og sofistikert produksjon og lyd, og skilte seg skarpt fra det mer minimalistiske, skranglete og organiske lydbildet som preget Death Cab i de første fem årene av deres karriere. Kombinasjonen av Gibbards harmløse stemme og mer rufsete gitaterer, som hadde vært så karakteristisk for bandet frem til da, ble lagt på hylla.
Mens både Plans og 2008-oppfølgeren Narrow Stairs inneholdt enkelte mer minimalistiske låter, som I Will Follow You Into the Dark på førstnevnte og Cath... på sistnevnte, har Codes & Keys virkelig fjernet alle spor av Death Cabs lofi-fortid: denne gangen er hver eneste sang dekket av en tjukk glasur av glattpolert pop-produksjon. Kombinert med Gibbards stadig mykere sangstemme kan det hele i blant bli svært så lite rocka, og det nye lydbildet har ført til at en god del indie-purister har snudd ryggen til Death Cab. Men på Gibbards svært suksessfulle sideprosjekt The Postal Service (og dets eneste album, Give Up fra 2002), fungerte jo akkuratt denne formelen formidabelt: Kombinasjonen av Gibbards stemme og et helelektronisk lydbilde skapte en sound som ble enormt populært, og fortsatt er det – nyligst beivst gjennom kjempesuksessen Owl Citys grove Postal Service-etteraping. Codes and Keys ligger stilmessig på mange måter et sted mellom Give Up og Plans, og bør derfor kunne falle i smak hos de svært mange som oppdaget Gibbards musikk gjennom nettop disse to utgivelsene.
Låtmaterialet føles denne gangen dessverre noe ujevnt. Noen sanger strutter av inspirasjon og spilleglede, mens andre tyder på mangel av inspirasjon, og ender opp som svært forglemmelige. Albumet åpner meget solid: Home Is a Fire er et strålende åpningsspor med en oppbygning som gjør oss sultne på mer, og andresporet Codes and Keys øker bare sulten - tittelsporet er helt klart albumets sterkeste låt. Resten av albumet holder dessverre ikke alltid samme nivå. Det er mye harmløs og snill popmusikk, som Stay Young, Go Dancing, og noen låter – som Some Boys og Portable Television – direkte kjeder unertegnede. Rett-frem-gitarlåta Underneath the Sycamore minner om gamle Death Cab-poplåter som The Sound of Settling (Transatlanticism, 2003) men føles som den neppe vil sette fra seg spor i samme grad. Da fungerer det bedre med You Are a Tourist, hvor Death Cab slettes ikke høres ut som seg selv, men leverer fengende og ukomplisert indierock med et avhengighetsdannende gitarriff som like så godt kunne ha stammet fra nye og dansevennlige indieband som Two Door Cinema Club eller The Wombats. Låta Doors Unlocked and Open likner stilmessig på førstesporet, og fungerer flott på samme måte. Unobstructed Views bør glede mang en gammel fan: Ikke bare gir den sterke assosiasjoner til albumet Transantlanticism, men den føles som noe av det mest følelsmessig genuine Gibbard leverer på hele albumet.
Men selv om ikke alle låtene taler til undertegnede på samme måte som de gjorde på tidligere utgivelser, har nok ikke Gibbards ekteskapelige lykke ødelagt for hans kunstneriske inspirasjon: Han fremstår ikke som en blindt nyforelsket og ubekymret mann, men stort sett heller som balansert og moden. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at albumet kanskje kunne gjort seg bedre som en EP på halve spilletiden. Death Cabs forrige utgivelse, The Open Door EP fra 2009, var med sine fem spor bare på knappe 17 minutter, men bandet virket inspirert, og låtmaterialet holdt et jevnt høyt nivå, noe som man ikke kan si om kvaliteten over hele den tre kvarter lange Codes and Keys. Hadde man bare kuttet ut de svakere låtene er jeg sikker på at man hadde endt opp med en strålende utgivelse uten lavpunkter. Likevel er det langt fra å være et direkte dårlig album: Jeg sitter igjen med et anstedig knippe utvilsomt solid nytt Death Cab-materiale som jeg helt klart vil inkludere i mine sommerspillerlister på ferie i ukene fremover.
Death Cab for Cuties offisielle nettside
