Wolves Like Us er et nytt band, men slettes ikke ferske som musikere. Trommeslager Jonas Thire har spilt både i Amulet, JR Ewing og Silver, mens de andre tre kommer fra Infidels Forever. Det har gått kjapt siden bandet dukket opp over overflaten i Oslorockens langstrakte hav, og det er befriende hvor effektivt man faktisk kan gjøre det. Sånn er det når man har med punks å gjøre. Det skulle ikke ta lang tid før Wolves Like Us ble plukket opp av Prosthetic Records, det amerikanske metallabelet som blant annet huser All That Remains og Gojira. I utgangspunktet et litt underlig valg av partner, da bandet visstnok ikke vil kalle seg sjøl metall, og det man kunne høre av bandet for eksempel da de varma opp for Gallows var heller ikke særlig metall. Men nå som skiva Late Love er her, er koblingen med ett mye lettere å forstå.

For dette er tyngre enn hva ihvertfall jeg venta meg. Sjøl om bandets uttalte hovedinspirasjonskilde er Planes Mistaken For Stars har de også nevnt Quicksand, Hot Water Music og ikke minst Afghan Whigs, hvis låt My Enemy blir covret på skiva. De tre sistnevnte har mer med post-hardcore og emo (den gamle, deilige typen) å gjøre enn metall, og jeg ble derfor tatt ørlite grann på senga ved første gjennomlytting. Men når alt kommer til alt så er Late Love en god blanding av alt det nevnte. Det starter heftig med Burns Like A Paper Rose med skingrende emo-gitarer og tungt komp. Jonas Thire får virkelig vist seg som den dyktige trommeslageren han er. Vokalen til Lars Kristiansen er veldig kul, den er kraftfull og mandig uten for mye brøling.

Late Love er en plate jeg hilser hjertelig velkommen. En bra debut, samtidig som den tillater at bandet kan bli enda bedre neste gang. Iblant kan man kanskje se på det som en velsignelse å ikke slippe ”den perfekte debutplata,” for fallhøyden blir så stor. For dette er ikke perfekt, til det er låtmaterialet litt for varierende i kvalitet, og jeg syns også lydkvaliteten på plata er litt for grumsete. Disse gutta er såpass flinke til å spille at de også fortjener god lyd på skiva si. Nå er jo dette hardrock, så litt grums vil vi ha, men ikke når det går på bekostning av lytteropplevelsen. Det bidrar også til at flere av låtene glir over i hverandre nesten uten at man enser det.

Høydepunktene for min del er det allerede nevnte førstesporet, Secret Handshakes og To Whore With Foreign Gods. Sistnevnte er et sju minutter langt maraton av en låt. Disse tre låtene holder et meget høyt nivå, og viser at Wolves Like Us definitivt er inne på noe. Aghan Whigs-coveren er bra, hvor vokallikhetene mellom Kristiansen og Greg Dulli er slående. Deathless, som du kan se videoen til et annet sted på disse sidene, er en låt som viser bredden til bandet der den går fra lekende punk til tung og seig metall. We Speak In Tongues er en flott post-hardcore-låt.Sammen utgjør disse et parti topplåter.

Likevel er det noen låter her som ikke er like sterke, og Late Love blir i sin helhet en plate som har litt å gå på. Man blir sittende og vente på den forløsningen som gjør denne til noe skikkelig uforglemmelig, men som aldri kommer. Uansett hvor mange ganger man snurrer plata, så blir den ikke betydelig bedre. De virkelig klassiske platene har ofte den egenskapen at de vokser og vokser for hver gang man spiller dem, men denne holder seg omtrent på samme nivå første gang som tiende gang. Så får det være opp til hver enkelt om man vil se på dette som noe positivt eller negativt. Men Wolves Like Us er et ferskt band, og viser med denne skiva at de er verdt å låne et øre eller to til. Med turnering i Europa og muligens USA det kommende året, kommer de nok opp med noe enda bedre neste gang. Kanskje.



Wolves Like Us på Myspace.