Spesielt siden Clayman kom rundt tusenårskiftet har In Flames gått fra å være en av nabolandets fremste eksportører av melodisk dødsmetall, til å tilnærme seg et mer moderne, tilgjengelig uttrykk. Og selv om Sounds of A Playground Fading ironisk nok til dels vitner om et mer barnslig band enn det som var tilfelle på nittitallet, viser også kvintetten tegn på en mer modnet "foryngring" av egen formel. På irriterende vis ender dog platen ofte med å være særs mer trettende enn engasjerende - dette som følge av at fokuset tilhørelatende er rettet mot lite annet enn ren stabilitet.
Som en viktig grunnpillar for In Flames-sounden har de Maiden-inspirerte og uslåelig fargerike gitarangrepene forblitt sentrale, noe Sounds of a Playground Fading tidlig forsikrer lytteren om. Vokalist Anders Friden virker dog for tiden mer opptatt av fremmedgjøring, usikkerhet og depresjoner enn det kosmologiske universet som tidligere utgjorde mesteparten av lyrisk innhold. Dette merkes også i noen grad på den nå særdeles finproduserte musikken. Det er over et tiår siden bandet begynte å lefle med mer alternativ metal fra over dammen, og den tidvis Radiohead-aktige paranoiaen er anno 2011 nærmest et fast stykke av det hele.
Selve sangene man nå har å gjøre med, er av et mer solid kaliber enn materialet på forgjengeren A Sense of Purpose. De blir sjelden mer enn en kexsmule spennende, men ofte oser de både av kraft og selvsikkerhet. Bruken av catchy synthlinjer er som regel god, da spesielt på låter som tittelkuttet og Darker Times. Ingen av de to åpenbare avstikkerne, The Attic og Jester's Door gjør særlig mye annet enn å operere helt noenlunde som pustepauser. Rollen som skivens redningsbøye blir heller overlatt til A New Dawn, som ved slutten av albumet utmerker seg som en høydare ved hjelp av strykere og progressive undertoner. Jevnt over er det dessverre lite som virkelig lengter etter å stikke seg ut, noe det majestetiske ved In Flames-formelen må bøte for.
Det dessverre lett å bli noe pinlig berørt når Friden ventilerer sine mange problemer, da han for det meste høres ut som en voksen mann med imponerende godt bevart tenåringsangst. Stemmeprestasjonene har utvilsomt sunket i løpet av de seneste årene, og kort sagt har karen gått fra å låte som en patrialsk astronombjørn til å gi altfor regelmessige inntrykk av å være Jonathan Davis' bortkomne lillebror. Særlig når frontmannen lirer av seg tenåringsreplikker som ”you'll never understand me” og en mengde andre klisjédryppende vers.
Det vinkes farvel til lekegrinden, men iblant virker det bare som at In Flames har et mer erfarent forhold til den. Kanskje er det fraværet av originalmedlem Jesper Strömblad, som for halvannet år siden sa farvel etter sytten års fartstid, som gjør at femkløverets ' tiende plate ikke evner å elevere seg høyere. Men, uavhengig av årsak, forblir den kalde sannheten uansett at Sounds of a Playground Fading føyer seg til i rekken med album som uten problemer kan fenge tilstrekkelig, men som faller på baken i sine forsøk på å bevege lytteren i spesielt stor grad.
