Med fem utgivelser på like mange år er Frank Turner nå dreven i gamet, og med England Keep My Bones har han nå fått med seg et fullt band for første gang på plate. Det høres også, for det er mye mer trøkk i denne enn de tidligere utgivelsene. Der for eksempel fantastiske Love & Ire Songs fra 2008 stort sett var akustiske sanger, spenner den nye plata over alt fra nettopp det til Flogging Molly-aktige pubpunklåter.
Dette er trivelig på alle mulige måter, og Frank Turner fremstår som en usedvanlig sympatisk artist. Hans låter får en helt annen edge enn mange andre innenfor singer/songwriter-segmentet kan skilte med, og i så måte kan han sammenlignes med artister som Jesse Malin og Ryan Adams. I en sjanger hvor det er hundre ganger så mange artister som gode idéer, er det godt å høre noen som skiller seg ut. Felles for alle de tre nevnte artistene er at de kommer fra en punkbakgrunn.
England Keep My Bones innledes av Eulogy. En eulogy er en lovtale, gjerne om en nylig avdødd person. I dette tilfellet handler det kun om at så lenge folk kan si den dagen Frank Turner dør, at han gjorde så godt han kunne, så er han fornøyd. Sympatisk, rett og slett. Peggy Sang the Blues (dedikert til hans bestemor) og flotte I Still Believe fra fjorårets EP Rock & Roll følger opp og skaper en strålende åpning på plata. De fleste rolige låtene er skjøre og fine, med noen unntak, som for eksempel stevet (!) English Curse, som er fin nok, og interessant de første gangene, men blir etterhvert i bunn og grunn litt kjedelig. Noen av de mer uptempo låtene blir uinteressante og grenser mot harry pubrock. One Foot Before The Other hadde nok funket bedre om den ble dyrket som en punklåt, og ikke den punkvisa den fremstår som her. Men da hadde den forsåvidt ikke passet inn på denne plata heller, men det er en annen sak. På den annen side er den mest overraskende låta på plata en liten rocker, nemlig Redemption, nest sist på plata. Er det flere enn meg som hører klare ekko av Biffy Clyro? Uansett er det en låt som fungerer godt, både på de rolige partiene i starten og når de drar på utover i låta. Platas fineste øyeblikk er Nights Become Days, hvor lydbildet består av Turner, fingerspillende gitar, ei forsiktig fele og piano. Nydelige saker.
Kvalitetene er udiskutabelt tilstede her, og nå har kanskje England fostret opp en arvtager til Billy Bragg? For dette er helt klart i samme gate som den legendariske folk-punk-sangeren. Bahrain-fødte Frank Turner har den samme råe tilnærmingen til visesangen, og noe av den samme krassheten i tekstene som Bragg, dog ikke like politisk hele veien. Dette er umiskjennelige engelsk arbeiderklasse, og han føyer seg dermed inn i en stolt musikertradisjon. Dette er både en hyllest og en kritikk til landet han elsker.
Frank Turner er i ferd med å skaffe seg et navn, men jeg tør likevel ikke holde pusten fram til han blir å se på en norsk scene. Sjøl om dette ikke er hans beste plate til nå, er det bare et spørsmål om tid før han når ut til enda flere. England Keep My Bones er for bra til å forbigå i stillhet.
P.S.: For de ekstra interesserte kan jeg fortelle at coveret er laget av Tom Lacey fra hardcorebandet The Ghost Of A Thousand, og at tittelen på plata er hentet fra Shakespeares The Life and Death of King John
Frank Turners hjemmeside.
